Å våge

"Dare to be stupid
Come on and dare to be stupid
It's so easy to do
Dare to be stupid
We're all waiting for you
Let's go"

- fra sangen "Dare to Be Stupid" av Weird Al Yankovic, fra det fantastiske året 1985.

Den som intet våger, intet vinner. Eventuelt: den som våger, vinner. Jeg er mest vant til den første. Jeg vet ikke hvor den første kommer fra, men regner nesten med at den stammer fra den andre, bare omskrevet for å få opp ordtallet. Men jeg tenker at det stemmer. For de fleste av oss koster det noe dersom man vil oppnå noe. Tid, oppmerksomhet, energi. Blod, svette, tårer. Motgang, tvil, nederlag. Penger, kanskje. Vilje og innstilling, ja.

Når jeg ser på enkelte som har oppnådd noe, fått suksess i et eller annet, så tenker jeg iblant "hvorfor ikke meg?" Hvorfor kan ikke jeg være så heldig og bare slå an med noe? Helst på første forsøk. Så kommer suksessen bankende på døren i neste øyeblikk. Hvorfor ikke meg? Hvorfor så mange av disse uinteressante, usympatiske menneskene? Fortjener de det? Mer enn meg?

Spørsmålet er like dumt som det er irrelevant. Skal jeg bestemme hva folk skal like og ikke like? Kan jeg det? Vil jeg det? Selvfølgelig vil jeg at folk skal kunne tenke selv og bestemme selv, på samme måte som jeg foretrekker det. Hvis folk skal like det jeg gjør, for eksempel, vil jeg også at det skal være genuint, oppriktig, ekte. Samme hvis de ikke liker det jeg gjør. Som forsåvidt også bør være helt i orden. Og det andre, hva er det jeg gjør som er så spesielt og bra? Jeg sitter og kritiserer andre for det de gjør, men så er jeg fortsatt like passiv, like tiltaksløs, inaktiv. Og jeg er ikke alene, etter kommentarfelt å bedømme. Heldigvis kjenner jeg ingen stor trang til å være hobbykommentator på sosiale medier. Eller kanskje noen mener at jeg er det? Jeg vet ikke. Jeg har bare trollet en smule, men det var ekstremt lite.

Disse navnløse menneskene som har blitt kjente for et eller annet, noe må de da ha gjort, de fleste av disse? De må ha hatt en viss tro på seg selv og det de gjør. De må ha trosset en viss frykt for å dumme seg ut, og den er ikke så liten, kan jeg forestille meg. Neida, jeg vet, jeg kjenner den frykten. Og det de har gjort har jo åpenbart slått an blant en stor nok mengde mennesker, eller de riktige menneskene. I tillegg har de turt å satse. Det kunne ha gått rett på ræva, for det gjør det jo for mange. Da er det noen som gir opp, og noen som reiser seg og prøver igjen. Som når man som liten lærer seg å sykle. Jeg havna rett i grøfta på første forsøket mitt. Men jeg kan jo sykle i dag. Til og med på vinterføre, men så klart med piggdekk.

Det handler ofte om å tørre å satse. Ta sats, se hva som skjer. Kanskje det går bra. Hvor mye vil du det? Kommer du til å angre hvis du ikke gjør det? Hvor mye? Dette har jeg blitt flinkere til å spørre meg selv om. Er jeg redd for hva folk kommer til å tenke om meg, si om meg? Både ja og nei. Jeg har en side som er livredd, som nesten pisser i buksa og bare vil gjemme seg, en paranoid side som tolker ubetydelige blikk som slakt av min karakter og den jeg er. Mulig jeg overdriver litt her, når jeg leser den setningen på nytt. Men så har jeg en annen side som tenker er det så farlig? Kjør på, hva har det å si hva alle måtte mene? En side som er fryktløs og modig, som tør å dumme seg ut, tape noen kamper, gå litt på ræva. Som tror på seg selv, selv om tvilen lurer i skyggene. Den siden er kanskje også litt for mye i skyggene.

Den som intet våger, intet vinner. Jeg tenker at det stemmer. Og isteden for at jeg skal kritisere andre, eller være misunnelig, hvorfor kan jeg ikke heller gjøre noe selv? Hvorfor kan jeg ikke selv prøve å få til noe? Dumme meg litt ut. Er jeg redd for å lykkes? Er jeg redd for at andre skal kritisere meg? Det koster kanskje noe dersom man vil oppnå noe, ja.

"Don't be distracted by criticism. Remember - the only taste of success some people have is when they take a bite out of you."

- Zig Ziglar