Ångest

Angst høres jo så mye bedre ut på svensk enn på norsk. Favoritten min når det gjelder ordet angst er armensk og skrives (kanskje) slik: անհանգստություն. Neida, det er ikke favoritten min. Jeg vet ikke hva jeg snakker om. Men jeg vet at jeg har angst.

Dette er ikke sånn piss man skriver fordi man vil ha sympati og forståelse og sånt. Jeg tror iallfall ikke det. Jeg vil heller at mange skal lese dette, slik at jeg får fullt av klikk. Nei, det er ikke derfor heller. Det går bare av seg selv, skrivingen, og jeg vil ikke velge bort et tema bare fordi det er kleint. Nå vet jeg det. Jeg skriver derfor dette fordi jeg vil la være å bry meg om hvilke tema jeg skriver om, fordi det faktisk er litt vanskelig å skrive om. Man eksponerer seg selv, gjør seg kanskje litt sårbar. Det er dette jeg vil få visket litt ut hos meg selv. Jobbe med at det har ikke så mye å si. Alle har sine ting og greier, på en eller annen måte. Jeg er ikke redd for å være sårbar.

På noen områder gjør angsten at jeg fryser helt til. På andre områder kjenner jeg den ikke. Det er som en type kryptonitt som bare aktiveres i spesielle situasjoner, og da sier alt bare stopp. Og så kommer symptomene på angst økende. Man kjenner en klump i brystet, på størrelse med en bordtennisball eller mindre, som i jevnt og rolig, sakte tempo, men uten å bremse eller stanse, stiger opp. Klumpen begynner så å bremse når den kommer til halsen, til pusterøret og svelget. Der slår den seg ned, og begynner å vokse. Jeg vet jo at jeg ikke har en jævla bordtennisball i brystet, men likevel er den der! Jeg prøver å late som ingenting, men det går jo heller ikke. Så, hva gjør man? I mitt tilfelle har jeg reflektert en del rundt hva grunnen til dette kan være, og at det ikke alltid er så hensiktsmessig å lete etter grunnene. Så gikk jeg over til å tenke hvilke situasjoner kan trigge det, og da kom jeg litt nærmere. Og så har jeg tenkt en del på forebyggende ting. Alt det man kan gjøre for å redusere, minimere, konfrontere, fragmentere, altså plukke det fra hverandre og se på hver enkelt komponent. 

Jeg kjenner mindre og mindre angst jo mer jeg sitter og skriver for meg selv. Dette er en av de tingene jeg har funnet ut hjelper en del. Meditasjon hjelper også, men ikke alltid. Å gå turer alene i lysløypa hjelper. Jeg har veldig mye dårlig samvittighet for all denne angsten, da den hemmer meg til så mye. Jeg har en liten indre kamp der, med på den ene siden å godta og akseptere dette fullstendig og på den andre siden tenke "ta deg sammen, skjerp deg". 

Dette ble ikke en super gjennomskrevet artikkel som skal sendes til landsdekkende aviser, det går helt fint. Jeg må bare dele den før jeg angrer meg og sletter alt jeg har skrevet. Tror angsten på en måte også kan være knyttet til overtenking. Ja, jeg er rett og slett for intelligent! Slutt å skrive, Odd Magne, det er nok nå, du er ikke det. Det holder nå. Jada, jeg skal bare finne et eller annet kult sitat å sette inn her på slutten. Albert Åberg, skal bare skal bare. Åh, finner ingenting som passer, jævla drit. Men slapp nå helt av, det har ingenting å si. Publiser, og så skriver du heller noe senere, med fullt av sitater og genial struktur og full pakke.

Okei.