Bom fast

Ofte når jeg skal skrive noe, ender det opp med at jeg bare sitter der. Det går helt i stå. Det er tomt i hjernen. Nei, vent, er det virkelig det? Jeg henter en kniv som henger på en magnet ved siden av det ene kjøleskapet. Jeg har to kjøleskap. Ved det ene har jeg knivene mine. Jeg kjenner at det er noe som spenner seg inni hodet. Nysgjerrig på hva dette kan være, lager jeg et forsiktig, men solid snitt, rundt hele hodet. Det svir litt først, en brennende følelse. Hva er det jeg holder på med!? Jeg blir etter hvert vant til følelsen, døyver den med noen paracet og litt viljestyrke.

Jeg får slutten til å møte begynnelsen. Snittet er fullført. Jeg må også hente et par håndklær, da det renner inn i øynene og ikke minst på gulvet. Kjedelig når det siger inn i parketten. Jeg går til speilet, moter meg opp. Jeg løfter opp topplokket, og får atter en bekreftelse på at ja, jeg begynner å bli litt tynnere i håret. Men slik er det vel å bli eldre, for noen av oss. Gener og sånt som spiller et uavhengig spill, der jeg bare blir en tilskuer til mitt eget forfall. Og da ser jeg det.

Det er jo ingen hjerne der. Det er et stort tomrom. Mørkt og støvete. Jeg visste det! Det var det jeg kjente. Men hva var det som spente seg, egentlig? Jeg tar fram mobilen, setter på lyset slik at jeg får sett det litt bedre. Lyset bekrefter bare tomrommet enda bedre enn tidligere. Men i tillegg ser jeg en liten nylontråd, nesten usynlig for øyet, men når lyset treffer fra den rette vinkelen reflekterer tråden lyset, slik at jeg får øye på det i speilet. Jeg må bare klippe tråden. Nå har jeg hodepine, skikkelig hodepine, og jeg resonnerer meg selvfølgelig fram til at det er tråden som er årsaken til dette. Og, jeg kan jo ikke gå rundt med en nylontråd inne i hodet, hva vil folk tenke?? Jeg finner en saks i skuffen. Jeg har en egen saks for venstrehendte. Jeg liker å tro at jeg kan bruke begge hendene mine til like mye, men de har hver sine spesialiteter. Til saks er det venstrehånda. Jeg klipper tråden. Og ørene faller av. 

Dette med skrivesperre treffer plutselig, og kan ha en varighet på, vet ikke, alt fra 30 minutter til noen timer. Dersom jeg føler at jeg må skrive noe, og setter meg ned for å skrive, slik som nå, er det nesten som en garanti at sperra blir aktivert. Jeg blir kanskje for anspent. Muligens er jeg for sliten. Jeg har mindre skrivesperre når jeg er avslappet og ikke har noen forventninger til meg selv. Når en tanke eller idé plutselig dukker opp, og ordene bare kommer til meg på et gullfat, og det føles som om jeg bare skriver det som blir sagt til meg, som en stenograf i en rettssak. Da spiller jeg skrivespillet på letteste vanskelighetsgrad og livet er herlig. Som regel er ikke livet like herlig hele tiden. Som regel er det oppturer og nedturer. Mitt triks når det kommer til nedturene er å bare holde ut, fordi det er ofte bare min opplevelse der og da, og det er midlertidig. Jeg kan gjøre noe annet, helst noe fysisk. Komme meg ut, gå en liten tur. Når jeg går, kommer ofte ideene. Da bør jeg skrive noen stikkord, eller hele tekster, ellers kan de forsvinne like raskt som de dukket opp. Sånn som den skrivesperra. Heldigvis har jeg fortsatt også hjernen og ørene godt plassert der de skal være.