Dårlig energi
"Snart stiger sol et sted i østalt vil være som det en gang vaMen det finnes ei fattig trøstDrømmen du alltid bar"
- Jørn Hoel, "Har En Drøm"
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg innleder med et utdrag fra teksten til denne sangen, egentlig. Sikkert fordi jeg har en eller flere drømmer som jeg bærer på. Jeg tror heller ikke at alt vil være som det engang var. Det høres nok bra ut i en sangtekst, ja, men der er jeg ikke enig. Jeg tror at alt er i forandring, på en eller annen måte, hele tiden. Noe forandrer seg sakte, og noe forandrer seg plutselig. Noe til det verre, og noe til det bedre. Noen forandringer virker som at de er til det verre, men så kan det komme gode forandringer ut av dårlige forandringer. Det er vel hvordan man ser på det og forholder seg til det, tenker jeg.
På kveldene, de ukene jeg har datteren min, pleier jeg å spille nattasanger til henne. Jeg har laget meg, eller henne, eller oss, da, en spilleliste over en rekke sanger som jeg liker, og som er rolige og fine. Slike man kan sovne til. Ikke tilfeldig er mange av disse sangene kjærlighetsviser, da slike sanger ofte er rolige. Har En Drøm er kanskje ikke en kjærlighetssang, men mulig jeg ikke har det som skal til for å tolke den fullstendig, selv om det er andre kjærlighetssanger som treffer meg. Jeg liker også Hellbillies sin "Den finast eg veit." Den er magisk.
Men nok om kjærlighet og nattasanger. Det jeg egentlig ville ta opp her er det jeg har notert som tittelen lenger oppe. Dårlig energi. Dette er jo veldig vagt, tenker du kanskje. Hva mener han med dårlig energi? Det er mye jeg mener med dårlig energi, og ikke alt jeg tenker om dårlig energi er noe jeg vil ta opp akkurat her og nå. Men det jeg vil ta opp med dårlig energi, er konkret, i dette tilfellet, en slags misunnelse. Og jeg skal være så brutalt ærlig og si at det er min misunnelse det er snakk om. Dessverre. Men det må ut i lyset. Slik må det være.
Vi vet at jeg kjenner på misunnelse, så langt har vi kommet, bortsett fra at jeg spiller nattasanger, der flere er romantiske. Istedet for å gå rundt grøten, skal jeg bare kjøre direkte på her. Jeg har vært misunnelig på Therese, som jeg har jobbet med tidligere, fordi hun har fått utgitt en bok. Boken heter "Tallboy" og er en roman. Jeg har vært skikkelig misunnelig, skal jeg innrømme. Og ikke bare har hun skrevet en roman, hun har visstnok også skrevet en god roman, av det jeg har hørt og lest, om romanen, altså. Hvordan har hun så enkelt klart noe som jeg bare kan drømme om?
Jeg gikk, satt og lå lenge med denne følelsen. At jeg kjente på misunnelsen. Og det var såpass at nei, jeg skal ikke lese hennes bok, kjøpe hennes bok, snakke eller skrive om hennes bok. Fordi hun gjennomførte sin plan, sitt prosjekt, sine mål, jobbet hardt og målrettet for å oppnå dette? Fordi hun, kan jeg forestille meg, slet seg gjennom et ubegrenset antall timer, med tenking, grubling, tvil, ubehag, skrivesperre og spørsmål? Igjen, og jeg lar fantasien min gå sin gang her, ser jeg for meg at hun mentalt stanger hodet i veggen sannsynligvis flere titalls, hundretalls (tusentalls?) ganger. Jeg projiserer mine forventninger og antakelser om hvordan det er å skrive en bok, spesielt en roman, over på Therese. Jeg vet simpelthen ikke hvordan hun har hatt det på sin reise, en så god tankeleser er jeg ikke. Men det jeg vet, er at det ikke er noen enkel sak. Et fåtall ganger kommer ting, ideer, forslag ramlende ned, uventet, som lyn fra klar himmel, som jeg lærte av å ha lest for mange Donald-blader som liten. Der brukte de ofte lyn fra klar himmel. Jeg har blitt truffet av noen slike lyn. Det er favorittlynene mine. De fleste ganger kommer IKKE ting, ideer og forslag så lett. De kommer som et resultat av hardt arbeid, der man setter seg ned og ser hva som dukker opp, igjen og igjen og igjen og igjen, dag etter dag etter dag, til man mister tellingen over hvor mange ganger og dager som har gått. Dette burde jo være imponerende. For meg.
Jeg følte meg truffet av denne dårlige energien. Og det var ikke som noe lyn fra klar himmel, denne misunnelsen jeg kjente på. Det var bare dårlig energi som kom fra dypet inni meg, fra et helt annet sted enn himmelen. Dette var noe jeg kjente sterkt på selv, et ønske om å kunne gjøre noe så stort, som å skrive min egen roman, å gjennomføre noe på linje med det Therese hadde gjort. Jeg hadde ideer, jeg HAR ideer. Jeg har begynt å skrive på ting, lagt det på hylla, begynt å skrive på nye ting, slengt det fra meg igjen. Og så ser jeg at hun har fått utgitt en bok. Ikke bare har hun skrevet en bok, noe det står utrolig mye respekt av i seg selv, men hun har faktisk fått den publisert. Og, heller enn å være glad og lykkelig på hennes vegne, går jeg rett i de negative tankers, følelsers, mørke dal. Der solen ikke skinner, og gresset aldri gror. Der det er ly for vinden, men om man blir der, kommer man seg ikke videre, opp til fjelltoppen eller ned, tilbake til sivilisasjonen og det trygge. Jeg var der i akkurat denne dalen, og kjente etter hvert at dette ikke var et særlig hyggelig sted å være. Det var mørkt, det grodde ingenting her, det var rett og slett bare en ekkel, negativ, dårlig energi rundt hele området. Ville jeg virkelig ha det slik?
Dette var ikke noe jeg bevisst gikk inn for å tenke eller føle. Dette var noe som kom automatisk, denne dårlige energien. Jeg likte det ikke, det ga meg jo egentlig ingenting. Er det slik jeg selv vil ha det, dersom det er jeg som hadde skrevet en bok? At andre skulle mislike det faktum at jeg hadde gjort noe? Hva i faen er det som er galt med meg? Jeg tok tak i disse tankene og følelsene. Dette hadde ingenting med Therese og hennes Tallboy å gjøre. Dette hadde kun, utelukkende, med meg å gjøre. Jeg brukte Therese som et referansepunkt, bare. Hun var jo helt uskyldig, bare et lett mål for meg, i denne sammenhengen. Dette lå i min egen usikkerhet, i min egen tro på meg selv, eller kanskje mer passende, manglende tro på meg selv. Disse tankene hadde kanskje kommet automatisk, fra det skjulte dypet langt inni meg, men jeg måtte med intensjon og vilje håndtere de, bevisst og grundig. Men hvordan?
Jeg tok et oppgjør med meg selv. Etter å ha tenkt gjennomgående på dette, kom jeg fram til at nå holder det, Odd Magne, slik kan du ikke holde på, du er bedre enn dette. Fordi jeg ikke er glad, skal alle andre også være sure? Fordi andre har en ting jeg ønsker meg, skal jeg mislike de, være misunnelig, eller misfornøyd? Hvor miserabel har jeg egentlig lyst til å være? Jeg framstår nok ikke som det beste mennesket i denne sammenhengen, og det er vel egentlig det som er poenget. Det er lettere å være misunnelig, tenke negativt, la usikkerheten få større og større spillerom. Mye lettere enn å gi slipp på den dårlige energien, være glad på andre sine vegne, bruke det som inspirasjon til å selv utfordre seg der man måtte ønske det. Jeg valgte til slutt å være glad på Therese sine vegne. Skikkelig glad, fordi det er fortjent, jeg synes hun fortjener det. Jeg vil heller velge å ønske henne alt godt, at det skal komme flere bøker fra henne, enn at det skal gå dårlig for henne. Og det samme gjelder for alle andre. Jeg ønsker ingen noe dårlig, for da har jeg det ikke noe godt selv, heller. Da sitter jeg der og kjenner på dårlig energi, misunnelse, negativitet, pessimisme, usikkerhet og masse mer. Og det har ingen noe godt av, det er så lite konstruktivt som vi kan få det.
Så, en dag for et par uker siden, gikk jeg ut døren der jeg bor. Jeg hadde ikke andre planer enn at jeg skulle vanne plantene til min søster, som er bortreist. Jeg hadde lovet henne det, og det skulle bare mangle at jeg gjør slikt for min søster, eller noen andre, om de hadde spurt. Så jeg gikk til henne, vannet plantene godt, slik hun hadde bedt meg om å gjøre, og så gikk jeg ned til sentrum. Jeg dro innom butikken og handlet litt, før jeg gikk langs gågata i byen. Det var fint vær, og jeg var ikke klar for å gå hjem riktig ennå, selv om jeg ikke hadde noen konkrete planer. Jeg liker å gå. Jeg har godt av å gå. Det er sunt og lavterskel trim, som passer meg utmerket. Det pleier også å være godt for kreativiteten min, det med å gå. Når jeg hadde kommet et stykke inn i gågaten, dukket en tanke opp inni meg. Jeg skal dra innom en bokhandel og kjøpe Therese sin bok. Jeg ble med ett målrettet, gikk inn på bokhandelen, plukket impulsivt opp Naomi Klein sin Dobbeltgjenger-bok (Jeg var imponert og fascinert over Sjokkdoktrinen), og gikk til et personale som var på jobb, spurte etter Therese sin Tallboy, og kjøpte begge disse bøkene. Jeg var bestemt på at mine dager som misunnelig spreder av dårlig energi var over. Denne energien er ganske usynlig. Den kommer kanskje fram som små drypp, her og der, i meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil heller jobbe bevisst og våkent med å ta knekken på dette i meg selv, enn å falle for den så altfor enkle fristelsen med å la det vokse i meg.
Snart stiger sol et sted i øst. Det er det jeg tenker, at jeg vil heller velge å være glad på andre sine vegne, om de får til noe, oppnår noe, gjennomfører noe, enn det motsatte. Jeg vil heller spre god energi enn dårlig energi, slik at solen kan stige for oss alle. Jeg jobber fortsatt med dette, jeg er langt ifra perfekt, men har i det minste kommet et lite stykke i riktig retning. Misunnelse og dårlig energi er jeg sannsynligvis ikke alene om å kjenne på, vil jeg tro. Men det er mulig å gjøre noe med dette. Det krever litt, men jeg vil si at det er verdt det. Jeg skal lese Tallboy, boken til Therese, og jeg skal skrive om den her, om det er noe verdt å skrive. Altså ikke om boken er verdt å skrive om, det er ikke det jeg mener, jeg har tro på den, men altså om jeg klarer å skrive noe bra om den, da. Og så vil jeg også forsøke å ha LITT mer fokus på framsnakk og god energi fremover, enn denne ekle dårlige energien! Æsj.
"Har en drøm om et ainna landog en lengsel øm og storHar en drøm som e skrift i sandSkreven med store ord"
- Jørn Hoel, "Har En Drøm"