Ego og selvrespekt

Even when the thunder and storm begins
I'll be standing strong like a tree in the wind
Nothing's gonna move this mountain
Or change my direction
I'm falling off that sky and I'm all alone
The courage that's inside gonna break my fall
Nothing's gonna dim my light within

Så pretensiøs er jeg at jeg starter med en utdrag fra en sangtekst. Sangen heter Believe, den er superpoppete, og fremført av Dima Bilan, en russisk artist. Dima vant faktisk Eurovision Song Contest med denne sangen i 2008, året før norske Alexander Rybak. Jeg har hørt denne sangen flere ganger enn jeg tør å innrømme... før nå.

Jeg tenkte først å ta med definisjonen av ego, men jeg hopper over den delen, fordi Google, og går rett på hva jeg selv tenker at ego betyr og hva jeg legger i ego. Min egen definisjon av ego er at når man har et ego, så har man tro på seg selv, man har selvtillit, kanskje, det fremstår slik. Dette kan være i varierende grad. Noen kan ha et så stort ego at de blir direkte ubehagelige å være i nærheten av og lytte til. Deres tro på seg selv samsvarer ikke med virkeligheten i mange tilfeller. Det finnes også de mennesker som besitter en evne og en selvtillit som samsvarer mer. Det blir vanskelig for meg å være i nærheten av slike mennesker for lenge, også. Slitsomt. Jeg mener at jo større ego, jo mindre ydmykhet, jo større plass tar et menneske. Motsatt vei: Jo mindre ego, jo større ydmykhet, jo mindre plass tar man. Samtidig må ikke dette forveksles med å være introvert, for eksempel, selv om det er lett å tolke det dithen, da en introvert som regel tar mindre plass enn en ekstrovert. Ydmykhet er en viktig egenskap for meg. Det er også tro på egne evner. Dersom ingen hadde tro på sine evner, hvor hadde vi egentlig vært i dag? Jeg sier ikke at vi ikke trenger mennesker med store ego, de har en nytteverdi, på en eller annen måte, går jeg ut fra. De kan være mennesker som får ting til å skje, på godt og vondt. Og det store egoet har jo kommet seg opp og frem, forplantet seg gjennom tusenvis av generasjoner, så det kan ikke avskrives, helle

For min egen del, derimot, er jeg veldig for balanse. Derfor skriver jeg om både ego og selvrespekt. Balanse i forbindelse med egoet tenker jeg er å ha en tro på egne evner og meninger, og tørre å stå for disse, vise de fram, bruke de. Men også ha en ydmykhet. Det finnes alltid noen som er bedre enn deg i noe, ingen er perfekte. Du kan ha visse egenskaper en dag, men på et tidspunkt, enten det er i løpet av dager eller år, så har du ikke de samme egenskapene. Det kan være greit å være bevisst på dette, kanskje fører det til litt mer ydmykhet. Ydmykhet er forresten litt på andre siden av et stort ego. Da erkjenner man for seg selv at man kanskje ikke er den viktigste personen i rommet. Man kan være ydmyk og ha ego samtidig, men for meg samsvarer ikke ydmykhet med stort ego. Da blir det i så fall en falsk ydmykhet. Uansett.

Selvrespekt. Altså, du har respekt for deg selv. Jeg tenker også på verdighet når jeg tenker på selvrespekt. Man gir seg selv en verdi, man ser at man har en verdi. Man har også her en tro på seg selv, og verdier og prinsipper som man følger. Dette er igjen min oppfatning av dette. Det er mulig at internett og ordbøker mener noe annet. Jeg kan igjen sammenligne det å ha lite eller ingen selvrespekt med det å ha mye selvrespekt. Den som har lite respekt for seg selv lar, ifølge meg, seg tråkke på, lar seg utnytte, har små til ingen grenser for hva den tillater at andre gjør for å, bevisst eller ubevisst, såre deres selvfølelse, eller selvrespekt. Vi kan bruke enkel logikk for å forstå motsetningen til dette. Den med selvrespekt setter grenser, sier ifra, eller viser gjennom handlinger hva som godtas og ikke godtas av atferd.

Det kan være mindre eksempler på selvrespekt, slik som at man ikke orker å ta initiativ til å treffe en venn, dersom man er den som må ta dette initiativet hver eneste gang. Dette er selvfølgelig avhengig av kontekst, og det finnes alltid unntak. Man føler kanskje da at dette vennskapet ikke er like viktig for den andre som for deg. Eller det kan være større eksempler, slik som at noen du har en relasjon til snakker ned til deg. De snakker til deg på en respektløs måte, som om du er mindre verdt, som om du faktisk fortjener å høre disse tingene om deg selv. Selvrespekten kommer inn når du ikke godtar dette, når du har mer respekt for deg selv enn å høre på slikt. Du kan enten si ifra, klart og tydelig, eller unngå å ha noe mer med slike mennesker å gjøre. Jeg mener at det ikke nødvendigvis finnes et fasitsvar her, men at det er viktig å ha såpass med selvrespekt at man ikke godtar å la seg behandle dårlig av andre mennesker. Det er også en tredje måte å si ifra på, og det er å forsøke en empatisk måte, der man stiller seg spørrende til hvorfor noen oppfører seg slik mot deg. Men å sette grenser er like viktig her og. Å la seg bli behandlet dårlig igjen og igjen av andre er ikke sunt. Det bryter ned egoet og selvrespekten, og gjør et menneske mindre.

Hvorfor tar jeg opp disse tingene her? Jeg mener at man må ha et visst ego. Det betyr at man har tro på seg selv og sine evner, og at man er uredd for å teste ut ulike ting eller vise seg frem. Blandet med dette egoet må det eksistere en ydmykhet. En gang leste jeg at ydmykhet ikke er å tenke at du er mindre, men å tenke mindre på deg selv. Jeg syntes det var godt skrevet. Til slutt kommer selvrespekten. Ha verdier og prinsipper for hva du godtar og ikke godtar fra andre. Du trenger ikke å sette deg selv på en trone, nødvendigvis, her kommer ydmykheten inn, men la deg heller ikke tråkke på. Sett grenser. Du er verdt mer enn som så.

Egoet mitt sier at dette kanskje ble litt rotete, men at jeg har tro nok på meg selv til at jeg tør å dele det. Ydmykheten min er intakt, jeg har ikke tråkket på noen tær, kjenner jeg. Jeg tror heller ikke jeg har spammet den som skulle komme hit til slutten med en ekstrem selvforherligelse. Selvrespekten jobber jeg regelmessig med. Denne utvikler seg i rykk og napp, over tid, etter situasjoner som fører til refleksjoner som fører til nye måter å håndtere nye lignende situasjoner på. Jeg skal poetisk nok avslutte med et utdrag av en sangtekst, selvfølgelig. The Eagles. Sangen heter Take it Easy.

Take it easy, take it easy
Don't let the sound of your own wheels drive you crazy
Lighten up while you still can
Don't even try to understand
Just find a place to make your stand
And take it easy