#Flaut!

Jeg så en gang en video, sikkert på Youtube. Videoen handlet om noen influensere, eller vloggere, som lagde såkalt content. Dette er også content. Alt er content. Jeg er også ganske content, allright allright allright, med Matthew McConaughey-stemme. Det de vloggerfluenserne gjorde, var at de filmet alt mulig rart i løpet av en dag, og så lagde de to videoer ut av det. De var jo slike mennesker som fulgte en plan, med manus og greier, og hadde forberedt seg godt. I motsetning til meg, som er mer den go go go-typen, bare sett i gang. Det virket da som at det de publiserte eller delte var to separate videoer, laget på helt ulike tidspunkt. Det var jo to separate videoer, hva er det jeg sier? Poenget er at de da ble laget på samme tidspunkt, men redigert og skal jeg si manipulert, og presentert, på en slik måte at det ikke fremstod slik. De hadde til og med skiftet klær mellom videoopptakene, for at det skulle virke som at det var filmet og laget på forskjellige tider. Interessant hva vi mennesker gjør.

Dette får meg også til å tenke på hvor lett det er å manipulere alt såkalt content, og hvordan alt blir presentert, bevisst eller ubevisst, med ulike intensjoner og baktanker. Nå begynner tankene å spinne her, men først av alt ville jeg bare nevnte poenget jeg ikke kom til i forrige avsnitt: Jeg er nå en slik contentskaper, i praksis. Jeg ville bare legge kortene på bordet med det samme. Jeg har nettopp delt det forrige innlegget, om visualisering, klokken har akkurat passert midnatt, og jeg sitter på samme plassen og skriver på neste innlegg. I motsetning til de vloggerne har jeg ikke skiftet klær, da. Jeg sitter her naken og skriver. Neida, det gjør jeg ikke, men du så det for deg? Nå kom jeg til å tenke på Jamie Oliver, the naked chef. For et merkelig opplegg det var. Og arrester meg gjerne, jeg vil heller tenke på nakne kvinner enn en naken Jamie Oliver, uten at det er noe galt om noen heller vil tenke på en naken Jamie Oliver enn meg, nei, kvinner, eller hva de nå vil tenke på.

Er det nå jeg skal angre på at jeg begynte på et nytt blogginnlegg, etter å allerede ha sittet og skrevet i en time? Er det for tidlig? Har jeg kommet i overaktivt sinn-modus? Har medisinene sluttet å virke for dagen? På en t-skjorte jeg har, som jeg fikk av mamma, sikkert i en bursdag, står det følgende: "Berre ikkje alt no blir pinlig og teit." (sitat av Bjørn Sortland, men undertegnede kjenner ikke til denne Bjørn.) Ja, og hva så? Hva om det blir pinlig og teit og hasjtægg flaut utropstegn?

Jeg har visst glemt å ta med en god innledning, både her og på det forrige innlegget. Og hva så? Jeg var visst såpass påtent og klar for å skrive, det var ikke tid for noen innledning, så jeg hoppet over det. Noen ganger skjer det. Men fortvil ikke, kjære leser, du ja. Der du ligger på mobilen og scroller, mest sannsynlig. Kanskje du ikke får sove? Kanskje tiden ikke er inne for å sove. Kanskje du har en liten pause. Kanskje du utsetter noe? Kanskje ditt og kanskje datt. Her kommer innledningen. Jeg begynte in medias res, som fint folk sier, slik som mange filmer kan være gode på, og mange filmer kan sikkert være helt ræva på det også.

The best gift you can give yourself is getting over the fear of embarrassment because then you're completely free to try anything.

Dette var et sitat av Jesse Itzler, hvis navn jeg aldri før har hørt eller lest, tidligere. Han lever fortsatt, ser jeg, og er gründer og visstnok også rapper. Jaja, det var nå det sitatet jeg likte best. Fordi jeg er helt enig. Og det er ikke bare frykten for å dumme seg ut, men også frykten ellers også. Greit, det er en grunn til at den er der. Vi skal ikke være fullstendige avvik fra en viss normalfordeling, forhåpentligvis. Men vi kan også komme til et punkt der vi er for redde for å gå litt utenfor den usynlige linja som holder oss i komfortsonen. At vi er redde for å dumme oss ut og hasjtægg flaut utropstegn og alt det der.

Vi er redde for å ta sjanser, vi er redde for å dumme oss ut, vi er redde for hva andre synes og mener. Vi er redde for hva vi selv kommer til å tenke at andre synes og mener og tenker. Vi er redde for å gå på ræva på isen, fordi det ser så jævlig dumt ut, at det første vi gjør når vi har stått opp, om vi kommer oss opp, er å se 360 grader rundt oss, for å se om noen så oss. Okay, ingen så oss, og så kjenner vi etter om det gjorde vondt noe sted, eller eventuelt om noe i sekken er knust, fordi jeg sklei såpass at jeg var horisontalt i luften, i noe som kjentes som to meter over bakken, og landet rett ned, blant annet på sekken som jeg hadde på ryggen. Jeg tror ikke jeg var to meter over bakken, da, bare så det er sagt. Jeg tror heller at tyngdekraften har en slik effekt mot meg, at jeg er lett når jeg letter, men tung når jeg lander, eller krasjer. Dette skjedde faktisk meg for noen uker siden, eller måneder, jeg har fortrengt det. Det gikk bra, da. Kroppen min spiller fortsatt godt på lag med meg.

Vi er redde, ja. Skamvett er bra, det er ikke det! Men alt skjer på et spekter. Det er forøvrig flere som burde ha hatt skamvett, bare så det er sagt, da. Vi er redde for de mest fantasifulle, irrasjonelle konsekvenser, som følge av å dumme oss ut, eller som en følge av et kreativt sinn og en høy intelligens. Neida, det gjelder kanskje ikke deg, det vet jeg ikke, men jeg er både kreativ og irrasjonell. Intelligensen min får være et åpent spørsmål, uten svar. Den kunstige intelligensen på Snapchat svarte at jeg mest sannsynlig var et sted mellom 80 og 120 da jeg spurte om den kunne tippe IQen min. Så feil kan kunstig intelligens ta, altså. Flaut! Neida, men jeg vektlegger uansett ikke intelligens så mye, uansett hvor dum jeg måtte være. Eller kanskje litt, men nå overtenker jeg. Og ler litt inni meg, sånn som man gjør når man får noe tilsendt på mobilen, som man synes er litt morsomt, og man sender en smiley som om man holder på å le seg i hjel. Hvor ofte ler vi sånn på ekte, av alle de gangene vi får tilsendt noe slikt? Nå må jeg kanskje passe meg litt, men det har også skjedd at jeg ikke engang har trukket på smilebåndet mentalt, engang. Engang! Og likevel har jeg "reagert" med den samme smileyen. Og det gjør mange med meg og, men med det unntak at det jeg sender faktisk er morsomt da, fordi jeg synes det.

Uff, nå skriver jeg så mye rart her. Burde jeg ikke være redd for å dumme meg ut? Nei. Ikke nødvendigvis. Jeg har jo da dette skamvettet, og et indre kompass et eller annet sted mellom synapsene, så jeg tar ikke helt av, heller. Jeg er innenfor en viss grense for meg selv. Kanskje også litt på grensa til komfortsonen, men der er jeg usikker. Kanskje jeg må bevege meg litt mer utenfor komfortsonen, bare for å se hvordan det føles? Hva skulle det være da? At jeg dummer meg ut her og nå? Jeg tenkte kanskje først at jeg skulle dele noe av musikken jeg har laget. Men så tenkte jeg at det blir kanskje litt feil, for den er jeg jo ganske så tilfreds med selv, så det blir vel mer en type skamløs markedsføring. Men om noen andre synes den er skikkelig teit og dårlig, er det da flaut? Vet du, hva har det å si?

Youtube-kanalen min med noen sanger

Mange som er redde for å dumme seg ut, forblir passive, og angrer som regel på mange av de tingene de aldri turte å gjøre, som de da var redde for. Kanskje det var avvisning de var redde for, og så var de ikke overbevist nok om at avvisning ikke trenger å bety så mye. Det føltes så mye verre, men så var det i realiteten bare en avklaring på at det var en dårlig match. Mange andre burde kanskje være litt mer redde for å dumme seg ut. I stedet viser de stolte fram sin manglende evne til innsikt, både selvinnsikt og den generelle innsikten. Og det er ikke noen skam i å ikke være så lur, men altså, hva skal man si? Jeg vet ikke. Kaster jeg stein i glasshus nå? Sikkert. Men det går bra.

Kanskje jeg burde være flau over at jeg informerer om og markedsfører meg selv som en som kan være nyttig som konsulent, coach (dette ordet, altså), veileder, perspektivendrer, personlig trener (ja, det og), meditasjonsinstruktør, kreativ inspiratør, guide, korrekturleser, eller en sånn der Rick Rubin-type, som bare har god smak når det gjelder diverse? En sånn type som smaker på ord og lyder og bilder, om det føles rett eller ikke. Liker jeg å tro. Kanskje jeg tar feil. Kanskje jeg også har dårlig smak, men hva har det å si, så lenge jeg liker det selv? Kanskje jeg burde være flau, fordi jeg ikke er utdannet som terapeut, eller har tatt noen kurs i reiki healing, NLP (nevrolinguistisk programmering), det å være terapeut eller coach eller personlig trener eller hva det nå skulle være? Jeg er ikke det, da, dessverre eller heldigvis, alt etter som. For min del vet jeg hvem jeg er, mine begrensninger og evner. Jeg kjenner meg faktisk såpass trygg at jeg ikke trenger et kursbevis å vise fram når det kommer til hvem jeg er som person. Kanskje det er det bloggen her er? Jeg aner ikke. Okey, nå ble dette faktisk litt flaut, fordi det ble så egosentrisk av meg nå. Bra! Vi er på rette sporet.

Når jeg tenker over det, så tror jeg at jeg har nevnt det tidligere, sikkert i et annet innlegg. Det begynner å bli noen innlegg nå. Jeg er tydeligvis glad i å skrive. Men jeg har nevnt at mange er redde for å feile. Jeg er redd for å feile. På samme måte som vi er redde for å dumme oss ut. Ofte så har frykten for å feile slektskap til frykten for å dumme seg ut. De bor i samme hus. Nå har jeg sittet her i til sammen to timer. Det begynner å bli sent. Jeg har lyst til å gjøre ferdig en sang. Det er ikke så mye igjen av den. Men det er samtidig umulig å si, fordi slike prosjekt egentlig aldri blir helt ferdige. Det er alltid noe å pirke på og teste ut. Jeg har lyst til å gi mer faen, vil jeg bare få sagt. Satse mer. Drite mer i om noe er flaut eller dumt eller pinlig. På den rette måten. Ikke på den der "nå har jeg blitt hjernevasket av for mange IS-videoer, og skal verve meg til noe terror-opplegg"-tull. Men heller den der "dette liker jeg å gjøre og jeg tror kanskje at jeg er bittelitt god på dette, og den eneste måten å finne ut av det på er å faktisk gjøre det og eksponere meg selv for det"-måten. Kjenn litt etter om det er noe du er redd for, som du kanskje burde teste ut. Er det litt flaut? Hva gjør det? Veldig flaut? Øhm, nå blir jeg nysgjerrig her. Men altså, du lever jo bare en gang. Uansett, jeg skal ikke pushe. Kanskje jeg skriver dette like mye for min egen del, og så får du bare være med på reisen, du som leser dette, om det da er noen som leser dette.

Nå kom jeg på en ting, en siste digresjon. Jeg har ikke sett alle sesongene av The Walking Dead, disse zombiene som ikke kalles for zombier. Jeg har bare sett den første sesongen, og da jeg skulle begynne på sesong to orket jeg ikke. Den traff meg ikke helt. Men jeg har sett et slags sammendrag og en anmeldelse av hele serien, og fra den husker jeg en ting. I en eller annen sesong driver hovedpersonen og snakker i telefonen, eller venter på telefon, fra andre overlevende. Det viser seg her og der at han også snakker i telefonen. På slutten av sesongen kommer det fram at telefonen IKKE ER KOBLET TIL, OG HAN HAR BARE SNAKKET MED SEG SELV HELE TIDEN OG ER DET DET JEG HOLDER PÅ MED HER? SKRIVER JEG BARE MED MEG SELV? Ja, morsomt poeng. Og hva har det å si, om jeg bare skriver med meg selv? Da dummer jeg meg iallfall ikke ut? Er det nå jeg skal reise meg og snu meg rundt 360 grader for å se om noen har sett at jeg har skrevet dette?