For meg selv. Kjedelig. Ikke les. Del 2.

"I want freedom for the full expression of my personality." 

- Mahatma Gandhi

I del 1 av dette som til nå er en todelsminiserie skrev jeg om en personlighetstype, åpenbart og selvfølgelig min egen, der det tidlig kom fram at jeg var, er, en megler, på engelsk mediator. Jeg var også ironisk, ved at jeg fant andre med samme personlighetstype, som er eller var ganske skrudde mennesker. Jeg er også ganske skrudd, men ikke så skrudd. Så kjørte jeg slalom ut i digresjonens verden, mens laptopen min var mest opptatt av å få påfyll av elektrisitet. Jeg hadde glemt laderen på jobb, og selv om jeg iblant føler meg ganske elektrisk, eller var det eklektisk, så hjalp ikke det. Teksten ble bare stående. På vent, stakkars. I prokrastineringens tidsepoke, eller, prokrastinering er vel tidløst. Det er nå på tide å blåse støv av, eller liv i, denne over en måned gamle teksten, og se hvor det bærer oss.

Advarsel. Dette er ikke så interessant som jeg bygger det opp til å være. Eller?

Hvem er denne megleren, egentlig? Jeg vil med en gang rette på meg selv. Jeg hadde tidligere kalt denne personlighetstypen for en forhandler eller megler. Jeg vil heller bruke ordet formidler. Ja, smaken av dette ordet treffer mye bedre, det direkte smelter på tunga. Jeg er en formidler her jeg skriver til deg, du som leser dette. Nå skal du få lese hva en formidler skal formidle til deg om hva en formidler er.

En formidler kjennetegnes av de fire trekkene introvert, eller innadvendt; intuitiv; en som føler; og det engelske ordet prospecting. Jeg fant ikke et norsk ord som smakte like godt som det engelske, så det engelske får stå. Det er jeg som skriver og bestemmer. La oss gå dypere inn i hver av disse.

Introvert eller innadvendt sier for det meste seg selv. Som introvert er man nok mer reservert og man lytter nok mer enn man selv snakker. Enten trives man i eget selskap eller så er man avhengig av å være alene bare for å kunne fungere normalt ellers. Jeg kjenner nok ofte på en slags ensomhet, skal jeg selv innrømme, men dette blir også som en krig mellom to ulike behov, for jeg har også et stort behov for stillhet og å være alene. Det må være balanse mellom disse to. For mye sosialt eller for store folkemasser kan være slitsomt for oss på introvertsiden. Med årene har jeg funnet et lite triks for å bry meg mindre om dette, da. Vi har sikkert alle hørt at vi, før vi skal holde en presentasjon eller et foredrag eller lignende, at vi må se for oss at de vi skal snakke til alle som en sitter nakne foran oss. Dette er bare tull. Hvis jeg skal se for meg at noen sitter naken foran meg, skal det helst bare være et menneske, og ikke i en setting der jeg skal holde en presentasjon. Jeg har egentlig ikke noe triks, dette var bare lureri og showmanship. Jeg har bare funnet ut at ting ikke har så mye å si. Om man dummer seg litt ut, det er ikke noen stor sak. Det er faktisk litt tøft å tørre å kanskje dumme seg ut. Tenk bare på alle de som ikke tør det, flertallet. Men vi lever bare en gang, iallfall er jeg ganske overbevist om det, så kom igjen, hva har det å si? Og så går jeg gjennom folkemassen, rett hjem, og er helt utslitt! Andre ting jeg kommer på i livet som en introvert, er at jeg helst liker å være på tomannshånd med mine venner. Jo flere vi er, jo mer alene blir jeg plutselig. Eller misfornøyd, fordi jeg får ikke presset nok jus ut av appelsinen, kanskje. Tre og fire går også, men blir vi veldig mange, det kan bli... vanskelig. Introverte er heller ikke så glade i oppmerksomhet, eller i å bli berømte. Det kan rett og slett bli for mye oppmerksomhet! Jeg liker jo oppmerksomhet, men der er jeg samtidig svært så selektiv. Jeg er mest vant til å ønske oppmerksomhet fra mennesker som ikke gir meg dette, da ønsket ikke er gjensidig, men også her har jeg gjennom årene lært meg å leve med dette. C'est la vie. Jeg orker ikke engang å tenke på å bli berømt, for det har jeg ingen planer om å bli, egentlig. Dette fyller meg med litt angst, fordi skal jeg dra på butikken og hilse på alle som ser rart på meg? Jeg vil bare dele det jeg tenker, og leve i et håp om at det kommer noen til gode, på en eller annen måte, helst en etisk måte. Uten at jeg må skrive autografer eller ta bilde av at jeg holder barna deres eller at noen plutselig skriver til meg og forteller meg at vi var sjelevenner i et tidligere liv.

Intuitiv. Jo mer jeg leser om dette, så vet jeg ikke om intuitiv er rette ordet. Skal vi se, wikipedia... "Intuisjon er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement. Intuisjon er således ofte betraktet som en form for indre erkjennelse, tidvis vurdert som virkelig klarhet eller forståelse." Greit, intuitiv. Vi bruker fantasien mer, på en naturlig måte. Vi spør, undrer. Enn om...? Hva hvis? Hvorfor? Og plutselig har vi tenkt langt forbi der vi startet reisen. Ikke nok med det, vi har gått oss vill. Jeg har en av flere superkrefter, som i virkeligheten ikke er en superkraft, men noe helt annet. Jeg overtenker. Dette er ikke noe jeg gjør med viten og vilje, må jeg bare understreke. Da hadde jeg ikke gjort det. Det kan jeg love. Jeg tenker så mye hypotetisk og muligens og hvis, dersom, om og men, langt ut i multidimensjonelle potenser, at det til tider kan bli litt slitsomt. Og noen ganger klistrer disse tankene seg fast til meg som en stor klegg, som er målbevisst på at jeg er eneste næringskilde denne kleggen skal ha for resten av sitt liv. Jeg kan slå og daske der kleggen er, men da har den flydd over til et annet sted på kroppen min. Uansett hva jeg gjør, nesten, så er kleggen umulig å få has på. Helt til jeg slutter å bry meg om den, der noe annet tar større plass i mitt tankeslott, og den flyr oppgitt vekk. Hvor lang tid dette tar er ikke alltid så godt å si, jeg har ikke regnet på det eller ført statistikk. Vi intuitive kan også drømme oss bort, til fantasiens verden. Dette kan være en bra ting, men hvis man kombinerer dette med overtenking kan det fort bli skummelt. Om man begynner å drømme seg litt for mye inn i fantasiens verden, der man lever mer i håp enn i virkelighet, bør man klappe seg litt hardt på kinnet og komme tilbake til her og nå. Det er lov å drømme, det er ikke det, men det er forskjell på sunt og patologisk. Akkurat nå drømmer jeg om å bestille noen fine plakater til å ha i leiligheten, slik at jeg kan se på de og drømme videre. Sånn dagdrømming, sunn dagdrømming.

Det følende mennesket. Irrasjonell, jeg? WÆHÆHÆ! Jeg er ikke irrasjonell, er du helt idiot???!!! Det er bare det at jeg kanskje i litt større grad følger følelsene mine mer enn hva mitt logiske anlegg forteller meg at jeg burde gjøre. Når jeg leser om dette trekket, kommer det fram noe som jeg ikke er helt fornøyd med, noe som jeg jobber hardt med. Vi er det som på godt norsk kalles for people pleasers. Vi vil ikke tråkke noen på tærne, fordi vi bryr oss. Empatiske, sympatiske, hva man enn vil kalle det. Jeg har bare tatt mine første steg mot noe ukjent. Jeg vil egentlig ikke være en people pleaser, fordi jeg har ikke fått så mye igjen for det etter 38 år her på denne rundingen. Samtidig vil jeg heller ikke være noen annen enn den jeg er, så ok, da, jeg kan akseptere det. Men, som sagt, jeg jobber litt imot det også. Jeg har en egenskap som gjør at jeg kan lytte til noen, og nesten svelge deres problemer fordi jeg tar de innover meg i stor grad. Jeg lever meg inn i andres liv som om jeg leser en bok eller ser på en film, jeg føler på de samme tingene, om ikke i like stor grad, men likevel, til en viss grad. Dette kan være på individnivå, en til en, eller på makronivå, en til verden. Jeg har roet meg ned i mine idealistiske tanker om å redde verden, og gått ned til individnivå, om å redde meg selv, død eller levende! Det hjelper å være sin egen bestevenn i slike tilfeller. Gjøre ting som får meg til å føle meg bedre. Det kan være det jeg gjør her og nå, ved å bare skrive. Jeg ser forresten ikke igjennom det jeg har skrevet i ettertid, fordi jeg alltid finner et eller annet å pirke på, eller så var alt bare dårlig, eller ja, uansett. Eller det kan være å lese eller se noe som får meg til å tenke på noe annet, eller se ting i et lysere perspektiv, eller bare noe med fullt av farger og bilder som skifter og masse lyder, og bare dopamin som spruter vilt i hjernen og jeg ikke klarer å tenke eller føle eller noe som helst. Eller å gå meg en tur eller meditere. Sånne kjedelige, men også undervurderte ting. Jeg prøver å smette dette inn hvor enn jeg går, eller mediterer. Kort sagt er jeg visst mer styrt av følelser enn av logikk, og her kan jeg ikke gjøre annet enn å være enig, føler jeg.

Prospecting. Prospekt, det høres ut som noe meglerprat, dette. Hvordan man planlegger og håndterer sine muligheter. Dette trekket kan summeres opp slik: Veien blir til mens man går den. Og hvis man skal si en ting til, oppsummert: Man kan plutselig bare stoppe opp, og endre retning, underveis i løypa. Skikkelig joker nord! Jeg kan nesten ikke kjenne meg mer igjen her. Det minner meg om filmen Intet Sett, Intet Hørt (See No Evil, Hear No Evil) fra 1989, med Gene Wilder og Richard Pryor. En slik film som de dritkjedelige produsentene i Hollywood ikke lager lenger. Filmen handler om at en som ikke ser skal samarbeide med en som ikke hører. Så enkelt og genialt konsept. Nesten litt som Trading Places, også en komedie fra det himmelske 80-tallet, med sitt geniale konsept. Kanskje jeg skriver mer om dette senere, men her ser du prospecting i aksjon. Jeg driver og skriver om trekk ved min personlighetstype, så kommer jeg på et eksempel med en film, og vipps! er jeg i filmens verden, og her trives jeg. Her har jeg vært store deler av mitt liv. Digresjoner er en del av min tankegang. Jeg har ingen planer om å besøke en psykoanalytiker, men jeg lurer på hva jeg hadde sett om denne hadde vist meg fullt av Rorschach-bilder. Trekket tar opp ting som dårlig impulskontroll, hopper lett fra et tema til et annet, og så til neste, ufokusert, lett å spore av. Jeg orker ikke å fokusere på de dårlige tingene, og sporer heller av til de positive. Kreativ. Et av mine favorittord, men bare hvis det gjelder meg selv. Produktiv, et annet, noe jeg skulle ønske jeg var. Noen ganger, når jeg ikke kjenner meg kreativ, så går det en eller annen varsellampe på i hjernen. Andre ganger er det så mye kreativitet at det er disko i ungdomsklubben i samme hjerne! Hvis vi knytter alt dette tullet tilbake til hvordan man planlegger og håndterer sine muligheter, så kan man si at prospecting alltid har en eller annen strøm av tanker som finner og tenker ut muligheter og alternativer og veier hit og dit. Man kan være løsningsorientert, eller finne nye hypotetiske problemer. Man kan også komme til den konklusjonen at her og nå, det er ikke noe greit, og så finne seg en ny vei å gå. I mitt liv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt en ny vending, en ny retning, blitt gira på noe, for så å gå lei, og begynne på noe nytt. Men spør jeg meg: Hva er det du holder på med? Ikke så ofte. Jeg har nå blitt vant til dette, at det er sånn jeg er. It's your destiny, young Skywalker, var det en slemming som en gang sa. Greit.

Jeg har nå tatt for meg de fire trekkene til formidleren, og hadde ingen anelse om at det skulle bli såpass langt i formidlingen. Det er en fare for at det blir en del 3 i denne serien. Skal jeg avslutte med noe saftig? Jeg synes det er svært lærerikt og interessant å bli kjent med meg selv gjennom en slik personlighetstest. Hvis du også er nysgjerrig på deg selv, kan du bare søke opp 16 personligheter, eller 16 personalities, og ta en gratistest på en av de nettstedene som dukker opp. Med å søke mener jeg å google.

Avslutter med denne ifra selveste Dolly Parton:

"If you don't like the road you're walking, start paving another one."