Get up!
"Fellas, I'm ready to get up and do my thing."
Slik begynte James Brown sangen sin Get Up (I Feel Like Being A Sex Machine). Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om å være en "Sex Machine" her, for de som måtte ha slike forhåpninger. Kanskje det kommer en gang senere, hvem vet? Jeg ville bare ha en unnskyldning eller et påskudd for å skrive igjen her. Sangen dukket bare opp tilfeldig i tankene, fordi jeg så et klipp av noen som disset James Brown. En annen i det samme klippet sa at du kan ikke disse James Brown, det går bare ikke. Han er en legende. Hvem er du, som tror du kan disse James Brown? Han som disset James Brown var forøvrig fra Brasil. Han andre var amerikaner. Hva om jeg kommer til Brasil og disser Pelé eller noen andre brasilianske legender? Sånt gjør man bare ikke.
Det er 160 dager siden sist jeg skrev her, ser jeg nå. Slik vil jeg ikke ha det. Kanskje det måtte være slik, kanskje det var meningen. Hvem vet? Jeg skriver dette direkte, uten å lese igjennom det på nytt og på nytt. Jeg liker å ha det slik. Det er min blogg, jeg kan gjøre det på min måte. Du trenger ikke å lese det jeg skriver. Du kan, om du ønsker, velge å aldri lese noe av det jeg skriver noensinne igjen. Dette hørtes litt sånn sutrete ut, litt sånn "If you can't handle me at my worst, you don't deserve me at my best." Jeg setter jo pris på det at andre mennesker vil lese det jeg skriver. Jeg forsøker vel bare å formidle at du muligens har litt fri vilje. Og kanskje i større grad formidle til meg selv at også jeg muligens har fri vilje, selv om jeg ikke har kommet til noe klart svar på dette ennå. Hvordan vet man om noe er forutbestemt eller ikke? Uansett!
"Wait a minute!Shake your arm, then use your formStay on the scene like a sex machineYou got to have the feeling sure as you're bornGet it together, right on, right on."
Jeg har kanskje ventet for lenge med å skrive igjen her. Ikke bare ett minutt, men flere tusen, flere enn jeg orker å telle. Jeg orker ikke engang å telle de 160 dagene. Hva har det å si her og nå? Tiden har jo gått, og jeg får ikke de dagene tilbake. Det eneste jeg kan styre er det jeg gjør her og nå. Jeg tror iallfall at dette er noe jeg selv styrer. Illusjonen av kontroll? Hva har det å si? Jeg er tilbake. Og det føles bra. Det føles riktig. Og jeg kan bruke tiden bak meg til å påvirke tiden jeg har foran meg. Alt som har skjedd bakover i tid, er med på å forme hva som skjer framover i tid. Her kommer jeg med pseudodype visdomsord - slike som liksom skal være dype, men som ikke betyr noe som helst. Jeg har tidligere snakket om den kjente frasen, at den beste predikatoren for fremtidig atferd er tidligere atferd. Og at vi, noen av oss, noen ganger kommer til et punkt i livet, et vendepunkt, der tidligere atferd ikke lenger predikerer ny atferd. Vi begynner å endre på et par variabler i hverdagen. Så et par til. Og plutselig kan livet se helt annerledes ut. Plutselig er jeg en Sex Machine! Neida, spøk til side. Eller, det var jo ikke en spøk, men heller ikke relevant nå.
Apropos relevant, så tenkte jeg at jeg skulle være såpass skamløs, at jeg, midt i dette blogginnlegget opplyser om at jeg tar imot henvendelser fra de som måtte ønske samtaler med meg, enten de trenger en fot i ræva, veiledning, å få orden på livet, snakke om ting, endre på vaner, kvitte seg med uvaner, komme i gang med noe de har utsatt for lenge. Kjenn etter. Jeg liker forresten ikke ordet coach, det gir en uggen smak i munnen. Jeg har tidligere vært i tvil om jeg skulle ta med slike ting i bloggen min. Jeg tenkte nok at hvem er det jeg tror jeg er? Skal liksom jeg komme her og selge meg selv? Jeg hadde ikke troen, selvsikkerheten, selvtilliten. Nå, derimot, ja, du ser nå, ting har endret seg. Ta kontakt med meg her på bloggen om du er interessert og du kanskje føler at måten jeg skriver på er treffende. Jeg har nå kommet til det punktet der jeg vil si at det er en såkalt "disservice", en "utjeneste", å ikke opplyse om at jeg tilbyr min tid, oppmerksomhet og tankevirksomhet til de som måtte ønske eller ha behov for det. Jeg er ikke gratis, men jeg vet at jeg er verdt å satse på. Og du har kanskje, eller kanskje ikke, fri vilje.
Og bare for å understreke det helt klart og tydelig, slik at det ikke blir noen lesing mellom linjene, så tilbyr jeg ingen tjenester i forbindelse med den allerede nevnte Machinen. "I'm not that kind of girl", som Anastacia sang for 25 år siden. Jeg er heller ikke that kind of man.
"Fellas, I'm ready to get up and do my thing."
Jeg kunne ha skrevet at det kommer flere innlegg framover. Det kan jeg faktisk ikke love. Alt kan skje. Dette kan være det siste innlegget jeg skriver noensinne. Det kan også komme tusen blogginnlegg etter dette. Dersom jeg skal gå ut ifra hvordan jeg føler meg her og nå, så føler jeg meg klar til å komme meg opp og gjøre min greie. Jeg har, kan du si, gitt mer slipp på forventninger utenfra, og går nå mer ut fra hva jeg selv kjenner at jeg vil. Jeg tror at det som stoppet opp og bremset for bloggingen min tidligere, var at jeg i tankene mine skapte et ytre press innenfra. Et ytre press innenfra? Hva er det nå han rabler om? Joda, jeg hadde laget meg et slags bilde av hvilke forventninger andre hadde til meg. Det var ingen eksplisitte forventninger noen hadde satt til meg. Det var jeg selv som hadde konstruert dette, ved bruk av fantasi og overtenking. Jeg hadde sagt til meg selv at nå skal det være sånn og sånn. Jeg skal skrive hver dag. Jeg skal skrive på den og den måten, ta opp de og de tingene. Jeg skal skrive på et bestemt nivå, kvalitetsmessig. Jeg skal være morsom og underholdende, jeg skal være reflektert og innsiktsfull. Det eneste jeg gjorde ved å holde på slik, var å sette opp sperrer for meg selv. Jeg begynte å forlange perfeksjon fra meg selv, noe som paralyserte meg helt. Jeg vet bedre nå. Det trenger ikke å være perfekt. Bare begynn, der du er. Kast deg ut i det. Test deg selv. Utfordre deg selv litt. Gjør feil, dum deg ut, gi andre mennesker grunn til å le av deg. Og så bruker du det på å lære, utvikle deg, reflektere, bli bedre, mer robust.
Jeg tror dette er langt nok for i dag, så jeg vil bare avslutte med noe som har vært nyttig for meg i det siste:
The road to Heaven feels like Hell. And the road to Hell feels like Heaven.