Human Experience
"Reaching outTo touch a strangerElectric eyes are everywhereSee that girlShe knows I'm watchingShe likes the way I stare"
- Fra sangen Human Nature av Michael Jackson
Jeg har nettopp, for første gang i mitt liv, meditert i to timer i strekk. Dette er litt wow for meg. Jeg brukte en app på mobilen, der jeg hadde en bjelle som klang hvert 20. minutt. Ingen lyd ellers, helt stille, bare fullt av tanker som kommer og går, iblant er det helt stille over lengre tid. I løpet av de første 20. minuttene hadde jeg en opplevelse jeg har hatt tidligere, når jeg har meditert. Denne opplevelsen vet jeg ikke om er ubehagelig eller hva det er. Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare. Det føles som om en ånd kommer nedenfra, fra magen eller noe, og forsøker å presse seg inn i sinnet mitt. Jeg kjenner på et slags trykk eller press, der det føles som om jeg blir kvalt uten at jeg blir det direkte. Jeg klarer helt fint å puste, samtidig som det kjennes ut som at noe trykker rundt halsen og hodet, nesten klaustrofobisk. Dette går over, jeg bestemmer meg for å kjenne godt etter alt som skjer og bare la det være som det er. Etter hvert avtar det, og timene går.
På slutten begynner det å komme tanker om et annet menneske. Et menneske jeg liker veldig godt. Ordet jeg tenker på er magnetisk. Det er en tiltrekning. Det er så mange ting som stemmer så bra med dette mennesket, på flere plan og måter. Det instinktive, dyriske, sier ja, og det gjør også det intellektuelle. Det er sjelden jeg har det slik, på denne måten, og det er litt godt å oppleve det. Jeg føler at jeg lever. Det er et godt tegn å kjenne noe slikt. Samtidig har jeg også akseptert at det med stor sannsynlighet aldri kommer til å skje noe. Sånn er også livet. Jeg har ingen forventninger om noe som helst. Ingen forhåpninger om at noe skal skje. Forventninger fører ofte til mye skuffelse. Selvfølgelig, dersom noe skulle skje, ville jeg ha satt pris på det, sånn seriøst, utvilsomt, veldig. Men jeg orker ikke å leve for mye i en fantasiverden heller. Jeg ville bare dele dette, fordi dette er en del av det å være menneske, og jeg er mest sannsynlig ikke alene om dette. Det er jo og fullstendig mulig at alt dette bare er i hodet mitt, ingenting av dette er gjensidig, det er faktisk bare en fantasi, denne kjemien som jeg trodde var der, som jeg kjenner på. Dette er helt greit, dette er også noe jeg aksepterer fullstendig. This too shall pass, i så fall.
I det siste har jeg tenkt mye på å fokusere på å gi slipp. Gi slipp på gamle mønstre, dårlige vaner, forventninger og forhåpninger, ønsker, drømmer, utfall og diverse annet jeg er knyttet til. Jeg fokuserer på dette mens jeg skriver og mediterer. Jeg har lest en bok av David Hawkins som heter Letting Go. Eller, jeg har hørt den på lydbok. Det er en stund siden nå jeg hørte på den sist, men jeg vet at dette konseptet med å gi slipp ikke er så dumt, ikke for min del. Gi slipp og la det som skjer skje, og godta at det som skjer skjer som det skal skje. Ikke forsøke å tvinge noe fram, men la det skje naturlig. Slik som skrivingen min akkurat nå. Det er en avslappet skrivestund jeg har, der jeg ikke sitter og tvinger fram ord, slik jeg iblant føler at jeg ellers gjør. Meditasjon og dette med å gi slipp på ting gjør meg mye roligere, mer avslappet, jeg føler en fred inni meg som gjør meg lettere til sinns. Jeg går ikke rundt og har forhåpninger til ting, og jeg gruer meg ikke til noe. Jeg lever i nuet. Jeg kjenner at jeg har en fin tilstedeværelse når jeg har det slik. Jeg tror jeg skal fortsette med dette, uten selvfølgelig å pushe for mye, men at det er naturlig.
Jeg hadde ikke så mye mer å skrive akkurat nå. Ikke her iallfall. Jeg har ingen forventninger eller forhåpninger. Jeg ville bare dele en bitteliten brøkdel av opplevelsen av å være menneske.