Intermezzo

"And a young man followed him, with nothing but a linen cloth about his body. And they seized him, but he left the linen cloth and ran away naked."

- Bibelen på engelsk

 Det står mye rart i Bibelen, eller bibelen. Denne unge mannen trodde kanskje han var usynlig. Hvem vet, det begynner å bli en stund siden det skjedde. Kanskje han hadde smurt seg inn med noe olje, slik at han var vanskelig å få tak i, og desto vanskeligere, jo mindre tøy han hadde på kroppen.

Jeg har merket meg at mange, sånn altfor mange, nesten de fleste, forfattere, elsker å ta med et eller annet ifra Bibelen. Spørsmålet som dukker opp hos meg er om det er så viktig å vise for leseren at forfatteren har lest boka? Er det noe pretensiøst ved dette? Er det noe dydssignalering (virtue signalling)? Jeg forstår ikke helt. Jeg forsøkte selv å lese denne boka da jeg var rundt 14, må ha vært etter at jeg ble konfirmert. Jeg kom et lite stykke, noen prosent, men så ga jeg bare opp. Hvis jeg skulle ha gjort noe lignende i dag, så ville jeg kanskje heller ha hørt på lydboka. Og dette er en mann som har lest Tolkien sin Silmarillion, hans kjedeligste verk. Ikke spør meg hvorfor. Det føltes som at jeg leste, nemlig, Bibelen.

Det jeg egentlig skulle fram til er at jeg har noe som kjennes litt ut som en bittelitt betent hårsekk rett over haka. Det merkelige er at når jeg klør på denne, så er det selvfølgelig litt ubehagelig og litt godt, men altså, jeg kjenner også at det stikker på samme plassen igjen og igjen bak på ryggen. Hver gang jeg klør meg litt over haka, stikk i ryggen. Det er altså mer mellom himmel og jord som vi skal skjønne. Små mirakler, vi må bare ha respekt for de.

"If I had a world of my own, everything would be nonsense. Nothing would be what it is, because everything would be what it isn't. And contrary wise, what is, it wouldn't be. And what it wouldn't be, it would. You see?" 

– Lewis Carroll