Knapper og brytere

"You cannot plow a field by turning it over in your mind. To begin, begin."
- Gordon B. Hinckley

Joda, jeg har pløyd masse i tankene. Har svart belte i Farmville, også. Men i virkeligheten er det det jeg gjør. Altså, jeg begynner ikke. Heller enn å begynne, så pseudobegynner jeg. Jeg sier til meg selv snart, snart. Skal bare. Som om en utenomjordisk skapning må komme ned til meg, og trykke på den rette knappen. Ikke tenk koffert, nå, ikke den knappen. Jeg får det åpenbart ikke til på egen hånd (that's what she said!). Slutt! Jeg aner ikke hvor denne knappen er, og enda mindre hvordan man får den på. Og jeg er ikke så aller verst med knapper og punkter og låser og brytere, og problemløsning og diverse. Jeg låser for eksempel ytterdøra mi flere ganger om dagen, for det meste i sammenhenger der jeg forlater og ankommer mitt hjem. Jeg låser den opp når jeg går ut, og igjen når jeg står utenfor. Så i motsatt rekkefølge når jeg skal inn igjen. Jeg kan kneppe igjen skjorta mi. Jeg har flere skjorter. Heter det skjorte? Det hørtes plutselig så rart ut, hele ordet, som om det ikke er et ord, men bare noe jeg fant på. Jeg har også gjentatte ganger funnet punkt som visstnok skal være så vanskelig for enkelte å finne at det har blitt laget vitser om slike punkter. Som regel dårlige vitser. Det tok heller ikke lange tiden å finne ut hva som var nøkkelen, der fikk jeg god hjelp fra min gode intuisjon.

Så nå sitter jeg her, da, og har en mental brytekamp med meg selv. Om å bare komme i gang. Det var en gang. Gangnam style! Men jeg kan ikke koreansk. Koreanerne flirer av alle andre. Hadde vi bare visst hva sangen faktisk handlet om, tenker de. Jeg må bare nevne at jeg har et talent når det gjelder å ikke ville gjøre det jeg vet at jeg burde gjøre. Selvfølgelig bare i kreativ sammenheng, i hobbyvirksomhet, ikke ellers. Eller kanskje uansett, ikke ta på meg med en saltklype, for å misbruke norske uttrykk. Jo nærmere jeg kommer dette stedet, der ting skjer, der drømmer blir til virkelighet, jo mer øker mine evner til å trylle fram nye småprosjekt, gjøremål, hobbyer og lignende. Det er ren magi! Omveier som kjøper meg tid til å unngå den ene tingen.

I noen tilfeller kan det være en fin ting å utsette. Ting. For å skape forventninger om at noe bra er på vei. Der man kan se for seg, visualisere, men også nesten føle, i munnen, på tunga, på kroppen, eller heller inni kroppen, hvordan det kommer til å bli. Nå har man ventet en stund, bygd opp tanker om hvordan det vil bli, hvor klar man er, på grensa til irritabel. Altså, hvor lenge skal man måtte vente, da? Og så begynner ting å skje. Rett foran øynene. Spyttproduksjonen i munnen øker, pupillene utvider seg. Så klar og fin! Verdens beste entrecôte, med en opp-ned v over o'en, slik som det korrekt skal skrives. Men i mitt tilfelle dreier det seg ikke om noe o i v'en. I denne sammenhengen bør ikke forventninger bygges opp.

I mitt tilfelle er bryteren min som et plaster som må rives av, helst i går. Og bryteren min er umulig å finne, som ydmykheten til Fritz Aanes, verdens barskeste Fritz. Fritz kapret førsteplassen i mars i år (2024), etter å ha arvet den av Harry Klein. Google.

Jeg har noe som kalles for ADHD, mulig du har hørt om det. Det er vel nå verdens vanligste diagnose, etter forkjølelse og skjermavhengighet. Om du ikke har hørt om det, så finnes det bedre plasser å bo enn under en stein. Pluss at det er imponerende at du har kommet hit i innlegget! En av superkreftene mine (Folk med ADHD liker å kalle symptomene for superkrefter (Dette er uforståelig for meg)) er digresjoner. Mulig jeg har nevnt dette tidligere, i et annet innlegg. Jeg husker ikke, og hadde nesten glemt at jeg i det hele tatt hadde en blogg. Innenfor retorikken kan dette være et planlagt sidesprang, leste jeg nettopp. Mine sidesprang er ikke planlagte, la meg understreke det. De er derimot spontane og impulsive. De bare skjer, på grunn av dynamikken, situasjonen, spenningen, tanker som dukker opp, og, jeg har store utfordringer med å ikke falle for fristelsen. Så, mens jeg forteller om en ting, hopper jeg med den største selvfølge over til en annen ting. Og så skjer det igjen! Og enda en gang! Flere ganger! Og så er jeg plutselig i en Christopher Nolan-film. Jeg må komme meg ut av noe som føles ut som en drøm for å finne ut hvor det hele startet. Hvor er begynnelsen og hvor er slutten? Jeg tatoverer hint til meg selv på kroppen min, som jeg tror skal kunne hjelpe meg. Plutselig står jeg og snakker med Albert Einstein, men ingen hører hva vi snakker om, og jeg har allerede glemt det. Sidesprangene mine er heldigvis ikke så uetiske som sidesprang ofte kan være. De er heller kaotiske, laget for å skape kaos, slik som Jokeren i Batman. Jeg har blitt flinkere til å holde på den røde tråden, selv om det føles som at jeg er født i den mørke digresjonens verden, mens andre bare har adoptert digresjoner. Nå får jeg som regel avsluttet sidesprangene mine med et smell. Men iblant husker jeg ikke hvor jeg faktisk begynte, og det går bare rundt og rundt, som i en loop, eller som et ord som staves likt, forlengs som baklengs, og det tar ikke slutt.

Jeg har lenge tenkt på å komme i gang igjen. Det er flere ting jeg har hatt lyst til å dra ut av buksa. Altså bukselomma. Altså der jeg har huskelappen. Men så har jeg aldri begynt. Jeg har bare begynt med å begynne, uten å faktisk. Begynne.

"If you're not working hard, ideas don't matter. The best idea is worthless without execution."
- James Clear (det var vel han som skrev Atomic Habits)

I ADHD er det noe som heter executive dysfunction. Det vil kort sagt si at noen ganger, med enkelte ting, i enkelte situasjoner, så sier det bare STOPP. Eller STANS. Håndbrekket er på, begge beina er kappet av, jeg får en slags søvnparalyse, men i våken tilstand. Et monster kryper frem fra under sengen. Et mørke sprer seg, ekle lyder fra monsteret, som minner om raske klikkelyder. Har du sett The Grudge? Uansett, monsteret finner meg ikke i sengen, og går ut fra soverommet. I stua får det sine kullsvarte øyne på meg, der jeg ligger i sofaen, rimelig lammet, mens jeg scroller på mobilen. Monsteret orker ikke engang å tenke tanken på å konkurrere mot en smarttelefon. Kampen er allerede tapt, og monsteret vender resignert tilbake til hullet det kom fra. Jeg ligger fortsatt i sofaen og tenker på det jeg egentlig burde/skulle gjøre, som jeg ikke får meg til å begynne med.

Jeg hørte en gang at dette kunne sammenlignes med å sette hånden på en glødende varm kokeplate. Hjernen sier nei, dette gjør du ikke, er du helt idiot!? Neida, jeg skal ikke gjøre noe som helst, jeg er jo ikke helt idiot, heller. Men nå som jeg går på medisiner har det blitt mye lettere. Lukten av brent hånd minner om stekt kyllingfilet.

Så jeg avslutter med å bare si at dette blir som en motsatt in medias res. Her er avslutningen min en ny start, en remake, siden det er så populært for tiden. Publikum og fans elsker generiske remakes, vi kan ikke få nok av de. Ikke gi oss noe originalt, vær så snill. Gi oss remakes! Helst der skuespillerne har blitt skikkelig gamle, og hele konseptet er nytt og spennende. Indiana Jones! Beverly Hills Cop! I min remake sa dessverre Christopher Nolan nei både til å skrive manus og regissere filmen. Men det går helt fint, fordi Fritz Aanes sa ja til å spille Harry Klein.

Det er nå jeg tror at kamera og mikrofoner er slått av. Ingen ser på lenger, sendingen er over, og jeg avslører at jeg har lurt alle sammen, det kommer ikke noe mer. Ingen innlegg. Bloggen er død og begravet. Dette var bare en liten fjert, for å vise at Indiana Jones ikke kommer tilbake. Axel Foley er ikke morsom mer, og heller ikke latteren hans, men bare vent, folk kommer likevel til å le på kommando i altfor mange kinosaler, når Axel ler med innoverpust. Om jeg ser filmen på kino, kommer jeg til å himle med øynene. Så godt kjenner jeg meg selv. Jeg føler meg lettet over å ha laget en siste film i serien, endelig kan jeg kle av meg alt dette presset jeg har satt på meg selv. Så ser jeg ned, mellom beina, føttene, under bordet. Så rare lyder. Der er monsteret igjen, med kakkerlakklydene sine! Hvor var den der nøkkelen ut av dette marerittet? Plutselig hører jeg enda et klikk, og tenker at nå skal monsteret faktisk ta meg. Dette er ikke gøy lenger. Farvel, alle sammen!

Faen, jeg glemte å slette nettleserloggen, jeg er ikke klar!

Men så popper det opp i hodet mitt, som en digresjon. Dette var en annen klikkelyd enn de som kom fra kakkerlakkmonsteret. Jeg ser til høyre for meg. Der står det en refleksgrønn, glødende karikatur av et romvesen, vendt mot meg og monsteret. Lang og tynn, pinglete og utrent, men med armer og bein, menneskeaktig. Unormalt lange armer, og pølsefingre, som kokte wienerpølser. Romvesenet har også et stort tegneserieromvesenhode, ser jeg, uten ører, med svarte øyne og to små hull litt lenger ned, som skal forestille noe neselignende, sikkert, idet hen (politisk korrekt, ikke kanseller, joda, bare kanseller) drar fram en stor og lang, refleksgrønn laserrifle, peker denne laserrifla mot kakkerlakkmonsteret, skyter noen latterlige lyseblå stråler mot monsteret. Jeg ser på monsteret, men det skjer ingenting når strålene treffer. Jeg ser tilbake på romvesenet, som vinker sakte til meg, og forsøker å knipse med de rare pølsefingrene, uten at hen lykkes i forsøket. Men hva vet jeg om hvordan romvesen knipser? Det høres bare ut som våte gnikkelyder. Litt ekkelt, når det kommer fra et romvesen, da. Så våkner jeg, og det var bare en drøm. Selvfølgelig, dritkjedelig avslutning med klisjeen om at det bare var en drøm. Oppbrukt som faen. Jeg står opp, går på badet fordi jeg må pisse, og tenker at jeg skal koke meg litt kaffe (jeg har faktisk laget en video om at jeg lager meg kaffe, den er direkte imponerende). I stua ser det ut som et bombet... at noen har hatt et stort kakkerlakkmonster i en mikrobølgeovn, og så har det eksplodert. Jeg gir ballene i restene av monsteret, som har instadekorert stua. Istedenfor setter jeg meg ned for å skrive. Jeg har så mange genialt dårlige ideer jeg må få delt.

Men tiden er knapp, og noen, noe, har nettopp slått på på på-knappen min.

To be beginued.