Memory Lane

"Memory... is the diary that we all carry about with us." 

- Oscar Wilde

Det har skjedd en del ganger nå, de siste årene. Hver høst. Du vet, når du kjenner lukta av at bladene har falt og nå ligger og råtner på bakken. Denne lukta som blander seg med regnet og kjøligere temperaturer. Den vekker minner.

Nesten hver høst. Jeg vet ikke når det startet, men det var noen år etter at det skjedde. Jeg begynner å tenke tilbake på da jeg var i Sankt Petersburg, i 2008. Vi var der ikke så lenge, rundt en måned. Det var da jeg studerte russisk. Det var også på høsten, rundt på denne tiden, kanskje.

Det er kanskje ikke passende å skrive fine ord om Russland i denne tiden. Det bryr jeg meg ikke så mye om, for jeg har ingen planer om å skrive fine ord om alt det stygge Russland gjør, politisk sett. Når man er ung og reiser, setter minnene seg i større grad enn når man har gjort det noen ganger. Det skal mer til for at minner setter seg sammenlignet med de første gangene. Det er nok derfor jeg husker Cuba og Sankt Petersburg så godt. Kanskje jeg en gang skriver litt om Cuba.

Sankt Petersburg er noe helt annet enn noe sted i Norge. Det finnes ingen by i Norden som kan måle seg med størrelsen, folkemengdene, arkitekturen, gatene. Mener nå jeg.

Jeg husker teen jeg drakk på Sjokoladnitsa-kafeene. Jeg husker da jeg og en kompis spiste nydelig biff på Svart Katt, Hvit Katt-restauranten. Jeg husker at mamma ringte meg da vi var på en merkelig pub som het Don Jon i en sidegate fra Nevski prospekt, hovedgata. Hun ringte for å fortelle at Kita hadde blitt avlivet, at hun skulle selge huset, og flytte. Jeg husker at jeg møtte Elisabeth. Jeg husker at jeg røykte mye, fordi de ikke hadde snus i Sankt Petersburg. Jeg husker astarosjna, dveri zakrivajestja på metroen, og at jeg gikk masse. Masse. Og nå, når jeg skriver dette, husker jeg mer og mer. Besøk på museer og gamle slott. Besøk hos privatleger fordi jeg fikk infeksjon i halsen på grunn av fylla, som gikk på reiseforsikringen. Slike ting.

Er det noe jeg vil anbefale den som leser dette, så er det en ting. Det er å minne deg på at du lever kun en gang. Lag minner. Reis. Opplev. Lev. Jeg tenker ofte at man som regel angrer mer på det man ikke gjorde enn det man gjorde. Fordi det er noe å lære av feilene man gjorde, fordi det blir til opplevelser, erfaringer. Det er lite til ingenting å lære av de tingene man aldri gjorde, men ønsket at man hadde gjort, annet enn at man burde ha gjort de. Om vi ikke nødvendigvis snakker om å reise, så er det dette med å bevege seg litt utenfor komfortsonen. Kom igjen, lev nå litt! Nå kommer snart vinteren. Så er det et år til neste gang jeg skal mimre tilbake til Sankt Petersburg.

"Don't cry because it's over. Smile because it happened." 

- Dr. Seuss