Når jeg skriver

"Long patience and application saturated with your heart's blood—you will either write or you will not—and the only way to find out whether you will or not is to try."
—Jim Tully

Tenkte dette var et passende innledningssitat.

Jeg skriver mye. Mest for meg selv. Selv om jeg ikke har skrevet her på to måneder, betyr ikke det at jeg ikke skriver. Det gjør jeg. Jeg skriver for det meste for hånd, med en penn på en skriveblokk. Hva er det egentlig jeg skriver, spør du?

Jeg skriver om alt mulig rart. Det varierer i perioder. Jeg er dessverre ikke så god på å skrive skjønnlitteratur og slikt ennå. Jeg håper selvfølgelig å endre på dette, men kun håp er ikke nok. Jeg må utfordre meg selv mer. Legge av minutter og timer på å kun skrive innenfor det ene området. Det kommer til å bli tøft, men det kan bli interessant.

Svarte jeg på spørsmålet? Nei, jeg snakket meg bort og endte opp med å svare på det motsatte. Typisk, jeg skulle ha vært politiker. Når jeg skriver, skriver jeg om drømmer og mål, ønsker og ambisjoner. Jeg skriver om hvordan jeg selv ønsker å være. Hva jeg må eller bør gjøre for å bli den jeg må bli for å komme dit jeg vil komme. Det kan være at jeg har utfordringer, som vi alle har, og da skriver jeg ned alle mine tanker om dette. Hvilke utfordringer? Hvilken betydning har de? Hva kan jeg gjøre? Hvorfor trenger jeg å gjøre noe? Er det innstillingen min som er feil? Har jeg en frykt for å konfrontere meg selv med mine tanker om disse utfordringene? Jeg går grundig til verks. Jeg forsøker å lete etter svar, og derfor stiller jeg meg mange spørsmål. Kritiske, konfronterende, vanskelige spørsmål. Det er ofte de som hjelper meg mest, men også de som får frem mest ubehag. Jeg har en tro på at det med å vokse eller utvikle seg, krever at man stiller vanskelige spørsmål, og tør å stå i ubehaget, for å komme seg videre, når man leter etter svarene. Det er kanskje ikke alle som er enige, jeg vet ikke. Mange velger å distrahere seg vekk ifra disse spørsmålene, få fokuset over på noe annet. Jeg har også gjort det, altfor mye, altfor mange ganger. Det har liksom ikke hjulpet meg så mye. Problemene, eller utfordringene, har jo ikke blitt løst på magisk vis bare fordi jeg har funnet meg noe annet å fokusere på. Noen ganger har de til og med vokst og blitt større.

Før jeg igjen begynte å skrive her på bloggen, etter en lengre pause, måtte jeg stille meg selv spørsmålet: Hvorfor begynner jeg ikke bare igjen? Hva var grunnen til at det stoppet opp? Jeg vet ikke riktig grunnen til at det stoppet opp, men jeg vet grunnen til at jeg ikke tok det opp igjen. Jeg hadde laget meg en tanke, som bare vokste og ble større. Denne tanken gikk ut på at jeg måtte skrive bedre enn jeg hadde gjort tidligere. Perfeksjonisttanken. For uansett hva jeg tenkte eller skrev, så var det ikke godt nok. Jeg er min egen verste kritiker, tror jeg. I perioder er jeg en ganske slapp kritiker, og alt jeg skriver er bra. Andre perioder sitter jeg klar med øksa. Det skal slaktes. Jeg måtte da begynne å stille meg selv noen kritiske spørsmål, og svarene jeg kom opp med, førte til at jeg nå sitter her og skriver igjen, til de som måtte ønske å lese mine tanker og skriverier.

Det hjelper meg veldig å skrive, med andre ord. Det får meg til å konfrontere meg selv med det ubehagelige i meg, dra meg selv opp av myra, til handling, endre tankesett som ikke har til hensikt å tjene meg, bevisstgjøre meg selv på hva som er av betydning og hva som egentlig ikke har noe å si, minne meg selv på hvor stor innflytelse jeg har på mitt eget liv, hjelpe meg med å fokusere på det som gir mer enn det som tar. Jeg er min egen terapeut, min egen veileder, konsulent, coach, trener når jeg skriver. Jeg trenger ikke å late som eller virke bedre enn jeg er. Jeg skriver jo bare til meg selv. Det er ingen andre som skal lese det meste av det jeg skriver.

Som det står i sitatet helt i begynnelsen, så krever det litt å komme i gang med å skrive. Tålmodighet, men også en vilje til å faktisk gjøre det, å bare prøve. De fleste kommer ikke en gang til å gi det et forsøk, eller to, og det er greit. Men for de som vil gi det en sjanse, så vil iallfall min anbefaling være på det sterkeste. Det er verdt det. Har du noe du vil ta opp med deg selv? Noe som er vanskelig, men som kan være starten på å få det bedre? Hvordan vil du egentlig ha det? Hva er dine drømmer? Hva kan du selv gjøre? Er det tankesett du bør endre? Vaner du vil etablere, uvaner du vil kvitte deg med? Er det noe du bør jobbe med å slippe løs fra dine tanker? Prøv, test det ut. Skriv. Vær din beste venn eller rådgiver, vær snill med deg selv når det er nødvendig. Eller litt strengere når det trengs. Skriv hva som gjør deg glad, hva du er takknemlig for. Skriv om problemer, for å få det litt ut av hodet og ned på papir. Det har aldri gjort noen skade for meg å skrive for meg selv. Heller tvert imot.

"The only failure is not trying."
- Robin S. Sharma