Oppmerksomhet

Vi har nesten alle gjort det, en eller annen gang, noen mer enn andre. Sett på folk som har det bedre enn oss. Høydepunkter i andre menneskers liv, formidlet via sosiale medier. Keeping up with the Kardashians. Før var det keeping up with the Joneses. Vi ser lykkelige, vakre, rike, veltrente mennesker, som lever drømmelivet der de kjører biler som koster det vi tjener i løpet av 10 år og bor i hus vi kun ser på, nettopp, sosiale medier. Eller, på litt lavere nivå, ser vi venner og bekjente, på ferier vi ikke kan dra på, som er lykkelige, som finner på fantastisk gøye ting oftere enn du gidder å lage middag fra bunnen av.

Vi gir ofte dette oppmerksomhet uten å tenke så mye omkring dette fenomenet. Det går på autopilot. Noen sa en gang til meg at kanskje behovet disse menneskene har for å dele slike ting, nettopp er fordi de ikke er lykkelige. Jeg vet ikke selv, men det får meg til å tenke. Jeg har aldri vært overdrevet opptatt av luksus selv, som jeg kan huske. Men jeg merker meg at det blir presset fram et budskap subtilt i sosiale medier, der det skal godt gjøres at vi er gode nok. Vi ser en promille av verdens befolkning i fokus på disse plattformene, og uansett om vi ønsker det eller ikke, blir vi påvirket av å se dette. Kanskje ikke du tenker over det, men hjernen din gjør det, ubevisst. De vakreste kroppene, de fineste ferier og hoteller, middager på restauranter med månedslange ventelister og det bare fortsetter. 

Så hva kan vi gjøre? Det er flere ting, tenker jeg. Det første er å innse at det meste på sosiale medier er falskt. Greit, det finnes rike mennesker, jeg tviler ikke på det. Men det gjenspeiler ikke virkeligheten for folk flest. Folk flest er ikke i nærheten. Folk flest har vanlige jobber og gjør vanlige ting. Det som dukker opp på sosiale medier er ofte unntakene fra normalen. Hvor mange er det som deler at de sitter på do og driter? Greit, det er jo litt tabu, men samtidig, dette er noe alle gjør, også vellykkede, vakre, rike mennesker. Det andre, som er poenget mitt, er at vi selv velger hvor vi skal rette oppmerksomheten vår. I stor grad. Hvis du får en snikende følelse av ubehag, eller at det livet du har ikke er bra nok, det strekker ikke til, du får aldri det samme som de menneskene. Hvorfor skal ikke du kunne ha det sånn? Da anbefaler jeg deg som første steg å bli oppmerksom på hva du tar inn via sansene på sosiale medier, og gjør noe med det. 

Algoritmene på sosiale medier i dag er svært avanserte. Det måles på mikroskopnivå hva vi ubevisst velger å fokusere på, og så vises det mer av det vi ikke engang selv forstår at vi kanskje liker. Ofte blir vi dratt i en spesiell retning, der innholdet også kan bli mer og mer polarisert og ekstremt. Fordi det får mer klikk, uavhengig om det representerer folk flest eller ikke. Vi merker ikke før det er for sent at algoritmene har bedre kontroll på oss enn vi har over oss selv. Og vi springer rundt i hamsterhjulet etter mer og mer og mer. 

Jeg har selv vært i flere hamsterhjul i ulike perioder. Jeg er selv bare et menneske, en primitiv huleboer i en digital verden. I det siste har jeg likevel blitt mer bevisst på dette fenomenet. Dette har fått meg til å bli desto mer selektiv på hva jeg ønsker å ta inn i systemet mitt, hva jeg vil gi oppmerksomhet. Jeg gir det ikke mye tid før jeg tar vekk muligheten for at noe kan forgifte tankene mine, dersom det er uinteressant eller skal appellere til en mindreverdighetsfølelse. Så prektig som jeg er, ønsker jeg at folk skal bli mer kritiske og stille flere spørsmål til det som presenteres her og der. Og kanskje logge mer av, og være mer tilstede i egne liv, så vi slipper å keepe up med alle andre, spesielt folk vi ikke kjenner.