Skam?

Jeg ante ikke hva jeg skulle ha til overskrift, så det ble med et spørsmålstegn. Dette er hva jeg har skrevet til meg selv i dag, som jeg noe usikkert tenkte jeg skulle dele.

11:00. Spy ut drit. Hva plager meg? At jeg er blakk, uten jobb, mentalt ikke på topp, mangler håp og tro på meg selv og at ting skal ordne seg. Jeg sliter med å se en god løsning på saker og ting i livet mitt akkurat nå. Jeg begynner å tenke negative ting, sånne som ikke er sunt å tenke, men forsøker samtidig å fjerne fokuset mitt vekk fra dette. Og jeg kjenner på mye skam. Jeg hater meg selv litt, kan man si. Jeg føler at ting går imot meg, som man ofte gjør når man har det slik. Og at jeg ikke fatter og begriper at det skulle komme til dette punktet. Jeg er litt der nå, at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Eller at jeg ikke klarer å gjøre det som jeg tenker at jeg burde. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg så utrolig mislykket.

Dagen i dag kommer nok til å gå til å sitte her og skrible ned alt mulig rart. Akkurat nå er dette det mest fornuftige jeg kommer på. Kanskje jeg kommer på noe mer fornuftig etter hvert. Jeg skal iallfall ikke distrahere meg bort fra å sitte her og skrive.

Mye av tiden går nok til å sitte og se ut av vinduet. Det kommer ikke alltid tanker. Ofte er det bare tomt, med noen små drypp med følelser. Mye apati. Litt håpløshet. Eller bare blankt. Jeg vil jo gjerne at det skal strømme på med ideer og positive forslag og innspill. Dessverre er det ikke alltid slik.

Jeg føler at jeg ikke passer inn til noe. Jeg synes at tanken på en vanlig jobb er vanskelig. Jeg er så langt ifra å være det rutinemennesket jeg skulle ønske at jeg var, som jobbet åtte til fire og hadde energi til å gjøre alt det man skal ha energi til etter jobb. Å ha en datter 50% av tiden gjør også at jobb ikke er så lett. Men akkurat nå kommer jeg ikke til det punktet, en gang. Jeg får ikke svar på jobbsøknader, jeg kommer ikke videre fra intervju. Jeg venter på søknad om politiattest, der det etterspørres mer dokumentasjon, og trolig økt saksbehandlingstid. Jeg har uflaks, føles det som. Eller mangel på flaks. Jeg føler ikke at jeg duger til noe. Enten er jeg overkvalifisert, eller underkvalifisert. Jeg kan ikke jobbe turnus, på grunn av datteren min. Og jeg elsker min datter, hun er det viktigste for meg. Jeg klager ikke et sekund over å være far.

Og midt oppi alt dette, så føler jeg at jeg fortsatt kan være nyttig. Jeg vet masse, jeg har fullt av kunnskap og kompetanse som jeg mener er viktig, kan være viktig. Nyttig. Fra alle mine erfaringer, alle feiltrinn jeg har gjort. Tid og penger som har gått til tull, det har ikke bare vært bortkastet. Eller, det trenger ikke bare å ha vært bortkastet. Hva om man kan gjøre det om til noe nyttig for noen? Når jeg er på noe av det som føles som et av de laveste punktene i mitt liv hittil.

Det er kanskje lett for andre å si at dette er ikke så ille. Slutt å bæse og klage. Slutt å synes synd på deg selv. Ta ansvar, få deg en jobb, gjør ditt, gjør datt. Og det er helt greit, folk må få mene det. Jeg kan ikke, og vil ikke, styre andre mennesker. Og muligens hadde jeg selv tenkt noe lignende dersom dette var for ett år siden og det gjaldt noen andre. Men jeg tror heller ikke at jeg er alene om å ha det slik. Magefølelsen min sier meg at det er mange som har det tøft for tiden. Alt koster mer enn det gjorde før. Jobbene krever mer og mer av oss, men vi får ikke mer og mer igjen for å gjøre de. De som styrer sentralt, bryr seg ikke. Bankene bryr seg ikke, strømselskapene bryr seg ikke. Ting blir vanskeligere, og vi trekker oss tilbake, unna, distanserer oss, distraherer oss med øyne klistret fast til skjermer. Det er ikke slik jeg vil at det skal være.

Der ble det stille igjen. Jeg skriver at det blir stille bare for å holde skrivingen og flyten i gang. For å unngå å stirre tomt ut vinduet. Men kanskje jeg må godta at det blir tomt og stille, og fortsatt sitte her, i tomheten og stillheten.

Jeg tenker mye på skammen som jeg føler. Skammen over å ikke mestre livet. Skammen over å ikke klare meg selv. Skammen over forventninger jeg har til meg selv, over å være mislykket. Jeg vil ikke at noen skal se hvordan jeg egentlig har det, inni meg. Så jeg spiller et skuespill. Jeg tar ikke opp de vanskelige tingene. De er jo vanskelige. Og jeg blir sliten, utmattet, av å måtte høre på alt det jeg burde gjøre. Jeg vet om 100, kanskje 1000, ting jeg burde gjøre. Utfordringen min er å gjøre de, å gjennomføre eller utføre. Også dette skammer jeg meg over. Til de grader.

I siste halvdel av 2023 hadde jeg mye sykefravær. Jeg forstod ikke selv hva det var. Etter hvert fikk jeg mistanke om at det var ADHD. Så jeg leste om ADHD, artikkel etter artikkel, jeg så hundrevis av videoer om ADHD, hørte ferdig flere podcaster, og begynte å følge flere på sosiale medier som opplyste og informerte om ADHD. Og jeg begynte å gå til behandler for å få diagnose, fordi jeg var sikker. Det har alltid vært et eller annet med meg. Jeg har følt meg utenfor den "normale" rammen. Så, i en alder av 38 år, fikk jeg til slutt diagnosen. Jeg er en kombinert type, som vil si at jeg er både hyperaktiv og uoppmerksom. Jeg føler meg ikke så hyperaktiv, men årsaken til det ligger nok i at jeg har selvmedisinert meg med store mengder nikotin og koffein daglig, for det meste av mitt voksne liv. Det har nok gjort meg mer passiv, mindre hyper. Uoppmerksom kan jeg være, der jeg kan sone ut ting som ikke treffer meg, er interessant, fascinerende, spennende, utfordrende eller nytt nok.

En av de tingene jeg sliter med er å utføre eller gjennomføre handlinger. Noen ganger er det helt enkle ting, som å lage middag, pusse tenner eller dusje. Andre ganger kan det være å ordne time for å ha bilen på verksted eller betale en regning. Jeg har fått med meg at dette er typisk for mange med ADHD, og at det kalles for executive dysfunction. Altså, jeg kan ha en sperre når det gjelder å utføre ting. Denne sperren har hos meg blitt ganske stor. Den har vokst mer og mer de siste årene, sikkert på grunn av stress, tipper jeg. Heldigvis, etter at jeg begynte på medisiner har det blitt bedre, men jeg må fortsatt jobbe mye med meg selv. Jeg så noe på Instagram, der en jente med ADHD hadde laget en kort snutt om executive dysfunction. Hun skulle forklare hvordan det var, hvordan hun opplevde, å ha executive dysfunction. Det var som å sette på en kokeplate, vente til den var på det varmeste, og så legge hånden på plata. Jeg kjenner meg igjen. Det er en sperre i hjernen som nekter å utføre handlingen. Det er ikke latskap, for tankene om å gjøre, handle, utføre surrer rundt i hodet, mye og lenge. Og igjen, denne skammen.

Jeg skal ikke svartmale det helt. Det er ikke sånn hele tiden. Jeg har for eksempel alltid gjort en bra jobb som far. Eller la oss si god nok. Jeg har store ambisjoner, stiller høye krav til meg selv. Og når jeg har jobbet, har jeg svært god samvittighet med tanke på jobben jeg har gjort. Jeg har alltid gjort mitt beste og det har alltid vært på et godt nivå, med innsats og kvalitet. Nå i ettertid tenker jeg om dette kan ha slitt meg ut, i kombinasjon med annet ansvar. Siden jeg er der jeg er nå. Kanskje.

Jeg vil ikke ha det slik, slik som jeg har det nå. Jeg vil ikke at noen andre skal ha det slik som jeg har det, heller. Jeg vil være nyttig. Jeg vil at flere også skal kunne føle seg nyttige, verdifulle. At flere kan slutte å skamme seg. I noen tilfeller har skam en viktig funksjon. I andre tilfeller er skam bare destruktivt og ødeleggende. Det bryter bare ned, bygger ikke opp. Jeg vet at jeg kan være nyttig, for meg selv og for mange andre. Jeg kan skape masse verdifullt. Jeg må bare finne ut hvordan. Og jeg vet at dette gjelder mange andre der ute, også. Jeg har vært nyttig tidligere, blant annet i jobbene jeg har hatt. Svært nyttig. Nå må jeg bare finne en måte der jeg kan være nyttig som passer for meg.

Hvordan kan jeg være nyttig? Jeg kan skrive og produsere innhold, slik som dette. Kanskje det kan opplyse, bevisstgjøre og hjelpe noen som trenger det. Jeg kan bruke meg selv som et eksempel, forhåpentligvis, for hvor bra det kan gå, der jeg forsøker å komme meg opp fra dette hullet jeg ligger i. Jeg har fortsatt litt tro på at det er mulig. Jeg kan vise hvordan jeg tar tak i ting. Hvordan jeg kutter ut uvaner, etablerer bedre rutiner. Hvordan jeg løser mine problemer. At det er mulig å komme seg ut av dette hullet, litt etter litt.

Dette blir, føler jeg, veldig sårbart å ta opp og snakke om. Jeg er skikkelig usikker på om jeg i det hele tatt skal dele noe slikt. Samtidig tenker jeg at sosiale medier i dag er overfylt med altfor mye dritt og søppel. Det har blitt så overfladisk, falskt og forsurende, som det aldri har vært tidligere. Om det skader meg selv å tørre å være sårbar, så synes jeg likevel at den potensielle nytten kan veie opp for den potensielle kostnaden. Jeg tar den risikoen.

Jeg kunne nok ha skrevet mer, men det er langt nok allerede. Jeg kommer til å skrive mer fremover. Ordene bare kommer og så må jeg skrive. Der har jeg sjelden executive dysfunction.