Skriv

"Get it down. Take chances. It may be bad, but it's the only way you can do anything really good."

- William Faulkner

At det å skrive kan gjøre underverker har jeg stor tro på. Det blir vel også ganske selvinnlysende, sett i lys av alle de bøkene som har blitt skrevet fram til nå. Noen bedre enn andre; noen viktigere enn andre. Jeg skriver mye, mesteparten blir det lite til intet ut av, da det er mest for min egen del. Det har kommet til et punkt der jeg gjør det daglig, fordi jeg føler at det er vanskelig å la være, eller at det jeg får ut av det er såpass betydningsfullt at jeg taper noe på å la være.

Blant mange ting skriver jeg ned ideer som kommer til meg. Dersom jeg ikke skriver de ned, så er det stor risiko for at de forsvinner - at de faller ned som høstblader fra treet, ned på bakken, blir pisset på av Gud og oppløses. Jeg tror ikke på Gud, så jeg mente såklart når det regner, for det gjør det ofte på høsten. Ikke kom og fortell meg at det ikke regner på høsten, i Norge. Jeg får ideer til filmer, scener, manus, bøker, tekster, dårlige vitser siden jeg har dårlig humor (neida, har den beste humoren i verden), og handlelister. Tidligere, da jeg var yngre, veldig mye yngre, skrev jeg ofte på ønskelister. Jeg tror det eneste jeg skrev da var ønskelister. Når jeg tenker tilbake på dette, fikk jeg sjelden oppfylt ønskene mine. I dag skriver jeg heller at jeg ikke ønsker meg noe som helst. Da er sjansen større for at jeg får det oppfylt. Jeg gir slipp på mitt behov for å få mine ønsker oppfylt. Der! Da var det gjort.

Det verste av alt med å skrive, er når det faktisk kommer til stykket å skrive ut fra en idé. Jeg har en idé, den er skrevet ned… og… hva… nå? Holder det ikke å bare skrive ned den ideen? Nei, langt ifra. Morsom, du! Tulling. Du kan tenke deg at den ideen du skrev ned, ja, fint og flott, det er en start på noe. Det er et første steg på en lang reise. En lang, lang, laaang reise. På denne reisen kommer du til å bli sliten, frustrert, du får lyst til å gjøre som Homer Simpson hver gang han blir pappa på nytt, å rive ut håret ditt. Ikke gjør det. Mildt sagt, det er nå arbeidet begynner. Du har gjort en promille av jobben ved å komme opp med en idé. Du er ikke alene om det. Men fra start til slutt, og du kommer ut med et produkt av denne ideen. Nå er du blant en promille av verdens befolkning. Så fra å komme på en idé, der du er en promille på veien, til slutten, der du har blitt til en promille, tar det tid og energi, og du får sikkert lyst til å gi opp x antall ganger på veien. Jeg merker litt her nå at jeg skriver til meg selv. Ikke så rart, da det er det jeg er mest vant til.

Når jeg går igjennom notatblokken på mobilen min - jeg skriver ofte ned en del ideer der - så ser jeg mye rart, som jeg ikke selv engang forstår helt. For eksempel:

"Skriv en vits om Justin Bieber, fra da han var i Trondheim og hadde verdens korteste konsert, fordi noen kastet noe mot han. Og fra da han var på senkveld."

Jeg vet ikke hva jeg har spist eller drukket her. Det er det som er poenget med ideer, de kan raskt visne litt, når man ikke vanner de. Her har jeg fullstendig glemt å vanne Justin Bieber, og han har tørket helt ut, stakkar. Når jeg tenker over det, tror jeg det var en vannflaske noen forsøkte å kaste på han. De tenkte nok også at får han ikke vann nå, så tørker han helt ut, stakkar. Og da han var på senkveld, ble programlederne og supermorsomme (nei) Harald og Thomas direkte ydmyket av Bieber, som tok over hele sendingen der han skulle være kaptein på skuta og lede programmet. Sjelden jeg ser en situasjon som blir så ekstremt tap-tap for alle parter, for jeg vet ikke om det var et eneste menneske der som ikke syntes det var pinlig, foruten Bieber selv, som på daværende tidspunkt åpenbart ikke eide evne til å se seg selv utenfra. Jeg har faktisk aldri sett denne episoden selv, da jeg ikke har sett så mye senkveld. Jeg er ikke så altfor interessert i å se på sånne programmer, da de blir for kjendisfokuserte for min del, men jeg dømmer ikke. Jeg fikk nyss om episoden da Thomas, en av de to, snakket om den verste episoden han hadde vært med på. Sekundærtraumatisert ble jeg, av å høre og se på det han hadde å fortelle.

En annen idé som kom til meg, dette var vel den 26. juli, og jeg skriver:

"Bloggpost om å blogge. Hva kunne jeg tenke meg å skrive om eller dele i en blogg?"

Jeg skrev også litt mer, og hadde vel en syv punkter om hva jeg kunne skrive om. Og plutselig startet jeg på en blogg, og her er vi, du og jeg. Jeg skriver og du leser, og tenker "når skal han skrive noe som faktisk er bra?" og jeg tenker "jeg skriver jo noe bra av og til, ikke?" og du bare, nei, jeg skal roe ned med denne hypotetiske tankesamtalen. Poenget er at noen ganger fører skrivingen til noe. Den kan hjelpe meg med å sette ting i perspektiv, den kan hjelpe meg med å komme i gang med noe jeg faktisk bør gjøre, den kan hjelpe meg med å få noe mer ut av en idé, den kan vise meg hva som er viktig, eller være terapi. Alt mulig rart.

Hele bakgrunnen for denne teksten er at jeg egentlig her og nå har en idé. Jeg driver og tenker på et manus. Jeg har fått ned noen ting, men det er bare en liten puslespillbrikke, og jeg vet ikke engang om den passer inn, eller om det i det hele tatt er et puslespill. Det hjelper lite å ha en puslespillbrikke til et sjakkbrett eller et legoslott. Så vi får se. Så jeg begynner å prokrastinere og utsette, fordi jeg møter litt motstand på veien. Det er en bom, eller et troll under brua, og jeg vil til seters for å spise meg mett, eller skrive mer på dette manuset. Skrivetrollet slipper meg ikke forbi, han bryr seg ikke om det kommer noen større etter meg, det er meg han har fokuset sitt på. Skrivetrollet er bare en metafor for at jeg har skrivesperre, sant. Men jeg tror ikke på skrivesperre, for jeg skriver jo nå. Jeg skal avslutte, og fortsette på ideen min. Jeg kommer nok til å skrive mer om å skrive fremover, siden jeg kommer til å fortsette å skrive også fremover. Avslutter med dette, og at noen ganger må man sparke seg selv litt i ræva, selv om dette er enklere sagt enn gjort.

"It is easier to resist at the beginning than at the end."

- Leonardo da Vinci