Spiser sin egen hjerne!?

Det finnes et dyr som lever i havet. Dyret har et nesten bisarr navn, spør du meg. Sjøpungen. Det er et eget dyr, altså, ikke pungen til sjøløven. Dette dyret gjør noe som fascinerer meg. Sjøpungen sitt mål i livet er å finne seg en plass å bo. Heldigvis er det ikke dyre boligpriser som hindrer sjøpungen, så den finner som regel et passende sted. Det som får meg til å undre over sjøpungen, er at når den har funnet dette passende stedet å slå seg til ro, så spiser den sin egen hjerne.

Hvorfor gjør den så? Fordi hjernen ikke er nødvendig lenger. Den bruker altså hjernen til å bevege seg og finne en plass å bo, og så, når dette er gjort, er hjernen kun til hinder, den krever for mye energi.

Som sagt får dette meg til å tenke. Hjernen vår er laget for bevegelse. Når vi ikke beveger oss, stimulerer vi heller ikke hjernen. I boken "Sterk hjerne med aktiv kropp" tar forfatter Ole Petter Hjelle opp betydningen fysisk aktivitet har for utvikling og trening av hjernen.

Kort fortalt kan fysisk aktivitet øke risikoen for høyere intelligens, bedre hukommelse, at vi mestrer stress bedre, er mer kreative, får et lengre, og ikke minst bedre liv, samt reduserer sjansen for en rekke sykdommer. Skumle greier, den fysiske aktiviteten. Boken anbefales, og dersom noen vil låne den så har jeg selvfølgelig et eksemplar.

Selv kan jeg skrive under på at fysisk aktivitet gir meg mye på plussiden. Denne uken har jeg gått i snitt 20 000 skritt om dagen. Jeg er mye ute, og jeg kjenner meg mer avslappet og kreativ, pluss at jeg sover bedre. Jeg har med andre ord ingen planer om å spise min egen hjerne i nærmeste framtid.