Språk og sånt

Hab SoSlI' Quch!

- Klingonsk uttrykk, oversettelse helt nederst sånn at man enten kan lese hele teksten eller scrolle seg helt nederst dersom jeg skriver for smertefullt. Apropos smertefull. Klingonerne (sier man det?) var selvutnevnte eksperter på smerte.

Vi skal til språkets verden. Kjært barn har mange navn, eller hvordan blir det i denne sammenhengen? Uansett, vi har mange spr¨åk. Jeg kunne ha googlet meg fram til hvor mange språk og dialekter det finnes, for å snikskryte litt med sånne fine unyttige faktaer. Det gjør jeg ikke. Jeg skal være ærlig og bare innrømme at jeg ikke har peiling. Det er mange. Jeg kommer ikke til å google det, heller. Det sier seg selv at det er mange språk. Jeg er så opptatt med å skrive akkurat nå. Og de unyttige faktaene jeg kan er ofte enda mer unyttige enn antallet språk som eksisterer.

Som født og oppvokst norsk og nordmann var selvfølgelig det første språket jeg lærte meg det universelle ansiktsspråket med sin mimikk og sine grimaser, øyenkontakt og masse annet rart. Så kom vel kroppsspråket. Etter hvert kom de typiske glosene de fleste barn lærer med "mamma" og "pappa" og da begynner toget å få fart, og plutselig skriver man på sin egen selvgode blogg. Snart kommer det en bok også. Neida. Det var en dårlig spøk. Planen min fremover er forresten å si at jeg er forfatter og så skal jeg si at jeg holder på med en bok som kommer ut om et år. Det året finnes ikke. Den boken kommer aldri. Ingenting er virkelig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg, som av kvensk ætt, ikke valgte finsk som valgfag da vi kunne velge mellom finsk, samisk eller å sitte og tegne kruseduller i valgfag "tull." Jeg tror forklaringen var at de fleste vennene mine på daværende tidspunkt valgte samisk, og at valget mitt dermed var svært enkelt. Enkelt, men idiotisk. Hvor mange av de vennene har jeg kontakt med i dag, 30 år senere. Fasitsvaret er ingen. Men, som åtteåring valgte jeg altså samisk, og ikke lange tiden etter dette ble det avtalt et møte om at Odd Magne ikke lærte seg samisk like raskt og bra som de andre, og at han da indirekte egentlig bare burde slutte med samisk og begynne på valgfag krusedulling. Jeg skal ikke peke noen fingre på noen, eller være bitter. Å være bitter blir som å drikke et glass med gift og forvente at noen andre skal dø av giften. Veldig lite produktivt, med andre ord.

Det var altså et møte på skolen der fire mennesker deltok. Det var jeg og mamma, samisklæreren og en til, et menneske av rang. Resultatet ble, som sagt, at jeg sluttet.

Poenget mitt med alt dette du har lest kjapt igjennom, er at. Nei, vent litt, poenget kommer ikke ennå. Jeg har noe mer jeg vil si. Etter at jeg sluttet med samisk lærte jeg meg engelsk. Det er et språk jeg mestrer ganske greit, skriftlig bedre enn muntlig, veldig mye bedre enn muntlig. Jeg forstår selvfølgelig muntlig engelsk, men med en gang jeg skal si det jeg har formulert i hjernen min, kommer det ut som noe helt annet enn det jeg forestilte meg. Det blir som å ta et vakkert bilde, og så legge på et filter som gjør at det ser ut som at dette bildet har gått igjennom en makuleringsmaskin to ganger, for så å bli limt sammen igjen med en sånn dårlig, slapp limstift som vi hadde på skolene i gamle dager. Det er sånn det blir når man er fra Finnmark og blander engelsk med finnmarksk. Det høres ikke bra ut, spesielt ikke når jeg snakker. Men joda, engelsken er adekvat, den. Så tok jeg tysk på ungdomsskolen, og på videregående fortsatte tysken og jeg plusset til og med på med fransk. Jeg skal ikke skryte, men jeg fikk faktisk fire i eksamenskarakter i fransk muntlig. Det kunne ha vært et mirakel, men jeg tror, skal jeg analysere hvor denne karakteren stammet ifra, at det var to mulige grunner til denne fireren. Den ene var at mennesket jeg hadde muntlig eksamen med, ja, vi var faktisk to og to som skulle ha muntlig eksamen samtidig. Dette mennesket kunne såvidt si "ja" og "nei" på fransk, og den kontrasten mellom meg, som kunne litt, og dette mennesket som ikke kunne litt, engang, ble såpass stor at jeg fikk en ok karakter. Hadde jeg sittet alene der, ville de ha gitt meg en toer. Så gikk veien til universitetsnivå, og jeg lærte meg både spansk og bittelitt russisk, og fikk til og med reist litt til både Cuba og Russland gjennom studiene. Fine erfaringer og så videre.

Poenget mitt kommer nå. Uten å være bitter, som sagt, synes jeg det er helt merkelig å få en åtteåring til å slutte på et valgfag fordi han ikke lærer seg et språk bra nok. Øh, hæ? Hadde noen fortalt dette til meg, hadde jeg vært skeptisk til å tro det. Men, siden jeg er denne noen i dette tilfellet, og faktisk har opplevd det, har jeg ikke noe annet valg enn å tro på mine egne minner. Eller, jeg velger iallfall å tro på akkurat dette minnet. Og så har jeg i ettertid også, for min egen del, klart å motbevise mine språktilegnelsesevner, som visstnok ikke var på bunnivå likevel. Det andre poenget mitt er at jeg selvfølgelig burde ha valgt finsk. Hadde jeg kunne dratt tilbake og besøkt åtte år gamle Odd Magne, ville jeg nok ha tvingt den lille gutten til å velge finsk. Jeg ville ha gått inn på rommet til Odd Magne midt på natten, sagt at jeg var Odd Magne fra fremtiden, og at den yngre meg måtte velge finsk som valgfag fordi framtiden til verden var avhengig av nettopp dette valget, ellers ville millioner av mennesker dø som en konsekvens av å velge samisk. Og please, ikke si til noen at jeg var her i natt. Eller glem det. Ingen kommer uansett til å tro på deg, hahah, en åtteåring med god fantasi!

Her skulle jeg egentlig ha kommet med noe visdomsord om at det er greit å feile og at folk ikke har tro på deg, men at hvis du bare selv har troen på deg, så er mulighetene uendelig mange. Du må bare ta greie til supre valg, du trenger ikke engang å jobbe knallhardt, men nok, og så kan mye motbevises. Bare ikke la andre fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre. Til en viss grad. Skal vi se... Jeg fant et bra sitat, faktisk:

"If I would have listened to the naysayers, I would still be in the Austrian Alps yodeling." 

- Arnold du vet hvem.

Det klingonske sitatet var bare noe jeg fant på ved å lage noe som høres klingonsk ut, men så kom jeg på at jeg ikke hadde sett nok Star Trek, og måtte google meg fram til noe på klingonsk og det betyr "Mora di har ei glatt panne" og skal visstnok være en ganske så saftig fornærmelse på dette fantasispråket. Jeg har kanskje fantasi nok til å lage mitt eget språk, men hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det når jeg er mer enn fornøyd med det språket jeg allerede snakker med meg selv på? Hvis jeg skulle ha lært meg noen flere språk, skulle det helst vært et språk man kan snakke med andre enn seg selv... på?