Stream of consciousness høres bedre ut på engelsk

Når man mediterer, eller når jeg mediterer, jeg skal ikke snakke for alle andre fordi jeg forsøker å la være å plage andre når de mediterer, så er ofte resultatet at jo lengre tid jeg gjør dette i løpet av en omgang, jo mindre støy opplever jeg. Jeg vet heller ikke hvordan andre har det når de mediterer, men vi mennesker er jo ikke så altfor ulike, så vi kan jo anta at det finnes en del fellesnevnere. La meg forklare dette nærmere, så det kanskje blir litt mer forståelig. I begynnelsen av en meditasjonsøkt, eller hva jeg skal kalle det, så er det et kaos av tanker og ideer og setninger og bilder som flyter rundt i sinnet mitt. Det er ofte et stort rot, som kan minne om det man ser når man setter på en episode med Ekstreme Samlere. Vi kommer inn i et hus, og det er søppel overalt, matrester, gamle aviser og blader, skitne klær og rene klær om hverandre, kanskje en rotte, et par kakkerlakkfamilier, oppvask som burde ha vært tatt for mer eller mindre 10 år siden, og altfor mange andre eksempler. På rot. Har du kakkerlakker i huset, burde du også sjekke inni veggene. Det nytter ikke å bare ta de du ser åpenlyst. Resten gjemmer seg inni vegger, under gulv, i rør. Vi skal ikke snakke om kakkerlakker. Dette er også et poeng med at jeg mediterer. Digresjoner og tanker oppå tanker oppå tanker. Det blir som Inception, der jeg glemmer hvilken tanke som startet, og hvor langt inni tankespiralen har jeg egentlig gått? Vi puster inn med magen og ut med munnen, rolig, et par ganger. Hvor var jeg? Et stort rot. Det er ikke like ille som med Ekstreme Samlere, jeg har ikke kakkerlakker i tankene mine. Eller, jo, nå har jeg jo det. Takk skal du ha, meg selv. Det kan være ting jeg burde gjøre, ting jeg ikke burde gjøre, ting jeg ikke må glemme, hva var det igjen jeg ikke måtte glemme?, ting jeg kommer på som jeg burde ha glemt, morsomme ting, triste ting, alle mulige slags ting, og følelser, jeg må ikke glemme følelser, og minner, og ting om fremtiden, og metaforiske ting, hypotetiske ting, patetiske ting, parasympatetiske ting. Så. Mye. Rart. Så dette gjør jeg, da. Og mange andre, men jeg vet ikke om de skriver om det på samme måte. Og når jeg gjør dette lenge nok, i en og samme omgang, så blir det sakte. Men. Sikkert.

Stille. Tomt. Ingenting. I noen sekunder. Eller minutter. Maksimalt noen minutter. Følelsen er vanskelig å beskrive. Det er som om du har bind for øynene, og så sitter du midt i en stor folkerik gate. Du hører mennesker som snakker, går forbi. Biler som kjører. Syklister. Noen som roper. En bil som tuter og bremser. Fugler som lager sine fuglelyder, avhengig av hvilken fugl det er, såklart. Du kan bestemme selv hvilken fugl det er. Babyer som gråter. Du kan bestemme selv hvem sin baby det er. Og. Så. Blir. Det. Stille. Du er ikke lenger ute på den åpne gaten med alle lydene. Du er nå i verdens stilleste rom. Ikke på ekte da, men spill med. Verdens stilleste rom finnes faktisk. Såklart gjør det det. Et sted må jo verdens stilleste rom være, det sier seg selv. Men i Microsoft sitt hovedkvarter i Redmond, Washington, der har de bygd verdens stilleste rom. Forestill deg at du sitter der. Og det er ingen lyd. Eller forestill deg at dette rommet er i din hjerne og rommet sitter inni deg. Nå er du det stille rommet. Følelsen, for å beskrive dette nærmere, kan vel være et slags fravær av alt. Og, dersom du har mye tilstedeværelse av negativitet, så kan jo fravær av alt fremstå som ganske positivt. For min del så kan det være sånn, iblant. Mange tanker. Ikke alle like positive. Eller følelser, og spørsmål om hvorfor man har det sånn og sånn. Det engelske ordet jeg kommer på, som jeg har kjent flere ganger i løpet av denne stillheten, er bliss. Når jeg googler bliss meaning, så finner jeg det som jeg føler passer best for meg. "Josh is just blissed out, always smiling". Det er eksempelet, mens forklaringen er 'reach a state of perfect happiness, oblivious of everything else'. Det er denne oblivious of anything else som treffer meg her. Oblivious kan forklares som at ingenting annet rundt betyr noe, eller at man ikke bryr seg om noe rundt, at man ikke enser det. Ikke nødvendigvis at det må være glede eller lykke, men noen ganger er det like godt at det er fravær av ulykke. Er fravær av ulykke det samme som lykke? Eller er det ingenting, og så må man fylle på med lykke? Eller er det slik at når man fjerner all ulykken, så er det åpenbart at det da kun er lykken som er igjen? Ikke tomhet eller ingenting, men lykke?

Hva er det egentlig jeg rabler og mumler og babler om, her? Har jeg i det hele tatt et poeng med alt dette jeg skriver? Siden jeg i det hele tatt velger å dele dette? Ja, jo, det poenget er kanskje ikke sånn supertydelig, da. Mulig det er mest for min egen del, en slags krysning mellom et blogginnlegg og noe man kunne ha skrevet om i en dagbok. Kjør: Jeg tenker at ja, meditasjon er viktig for å nullstille systemet. Ofte er metaforen at man har et glass med vann oppi, og så har man sand oppi, og så rører man rundt. Sanda er nå blandet med vannet fra bunn til topp. Etter en stund vil sanden synke ned, helt til all sanda er nederst, og vannet er klart og stille igjen. Dette skal liksom forestille hva som skjer når man mediterer. Sanda er alle tankene som roer seg helt ned i bunnen av glasset, fordi den som mediterer ikke gir tankene for mye rom og oppmerksomhet. Hva om vi har noen, da, som tenker svært mye negativt? De tenker negativt om seg selv, fortiden, fremtiden, mer negativt om seg selv, at det er så vanskelig, det er ikke noe håp, fordi på grunn av fortiden blir fremtiden mørk, her og nå er ingen vits i å tenke på, det er bedre å distrahere seg selv bort i fra virkeligheten her og nå, fordi da begynner man igjen å tenke på det som var, og det som aldri ble, og ja, du hører at dette er ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Poenget mitt med hele dette jåsset, som jeg egentlig ikke synes er noe jåss, men som jeg faktisk synes er viktige greier, er å forsøke å erstatte alle de negative tingene med positive ting, og tanker. Ja, man kan meditere for å tømme tankene eller roe ned tankene. Eller man kan gjøre andre ting som har lignende effekt. Jeg kom ikke på annet forslag enn å jogge akkurat nå. Men det må jo finnes andre ting. Okei, vi gjør en aktivitet for å tømme hodet for tanker. Alle negative tanker synker ned i glasset, dette kan vi forestille oss, tankene er som sand. Hva så når vi er ferdige? Da er det ikke usannsynlig at de negative tankene kommer tilbake. Holder det da å kun meditere? Jeg tror ikke det, og det er her poenget mitt, som jeg aldri har kommet til før nå, er elementært og essensielt. Vi må fylle opp med positive tanker. Vi må konstruere og bygge positive tanker og setninger og bilder og drømmer, og gjøre disse større enn de negative. Vi må, dersom vi ubevisst har øvd oss på å tenke negativt, jobbe og trene oss opp i å gjøre det motsatte. Jeg vet med meg selv hvor ekstremt viktig og betydningsfullt dette kan være. Hvor mye man kan tjene på å endre tankesettet, ved å erstatte unyttige tanker om hvor ubrukelig man er med nyttige, produktive tanker om hvor bra og verdifull og viktig man er, eller kan være, ikke minst for seg selv, den viktigste personen i sitt eget liv, eller på topp 20-lista, iallfall.

Jeg kunne ha skrevet mer om dette. Nei, vent. Jeg skal skrive mer om dette. Jeg kan skrive hva jeg vil, dette er min blogg. La oss se for oss en forelder som snakker til barnet sitt på en bestemt måte. Hvordan tror du det vil bli dersom denne måten hele tiden er kritikk og alt det dumme barnet gjør? Hvordan tror du det blir dersom det bare er gode ting? Okey, litt realisme må vi ha. Man kan ikke ha foreldre som bare skal skryte barna sine opp i skyene. Foreldre må også virkelighetsorientere, korrigere, si ifra. Poenget er at det er utrolig lite konstruktivt å bare snakke negativt til sine barn. På samme måte kan man jo forestille seg hvordan et mobbeoffer ender opp, etter år med mobbing. Der de blir hakket på, verbalt mishandlet, isolert, utfryst. Realitetsorientering er, som sagt, en ting. Ondskap, uvitenhet eller bare drittoppførsel er noe helt annet. Og regelen er at selv om alt dette er et avsluttet kapittel, selv om disse tingene ikke skjer lenger, så tar mange med seg dette videre i livene sine. De tar opp tråden, og fortsetter å tenke og snakke negativt til seg selv. Dette ender som regel ikke noe særlig godt. Hva kan man gjøre? Det høres sikkert helt idiotisk simpelt ut, men kanskje en start kan være å begynne å snakke bedre til seg selv, tenke bedre om seg selv, begynne å elske seg selv. Sånn i praksis være sin egen bestevenn eller bror, søster, far, mor. Tilgi, akseptere, rose. Kreve det lille ekstra, sparke seg selv i ræva. Alt etter behov. Fortelle seg selv hvor viktig man er. De gode tingene man har gjort. Fokusere på de positive tingene framfor de negative. Nei, nå får jeg roe ned, legge meg og sove. Slutte å preke. Ta vare på deg selv, vær grei med deg selv, snakk bedre til deg selv. Vær viktig for deg selv.