Tid

"What comes to us all, but can never be escaped?"

Dette er faktisk ikke et sitat, men en gåte, tro det eller ei. Et svar kunne ha vært julenissen. Det er spesielt en nisse jeg tenker på. Det er en slags julefilm som heter Santa's Slay. Denne filmen er, mildt sagt, en utradisjonell julefilm, fra det forglemmelige året 2005. Neida, det var ikke så forglemmelig, for jeg husker faktisk hva jeg gjorde i 2005. Men jeg skal ikke snakke om hva jeg gjorde i 2005, det kan jeg ta en annen gang. Santa's Slay er en fin vri om at julenissen, Santa Claus, egentlig er en demon som tapte et veddemål med en engel. Engelen bestemmer at "Santa Claus" (Satan Claus?), ironisk nok, må dele ut gaver og leker og spre godhet og glede til folk. I en viss begrenset tid. I det herrens år 2005 har visstnok tiden veddemålet gjaldt for gått ut, og Santa Claus kan slutte å pine seg selv med å måtte dele ut gaver og tull. Nå begynner endelig moroa. Filmen er fantastisk i en scene, og resten er bare drit, har jeg hørt. Jeg har sett denne ene scenen og den var nydelig. Tror ikke jeg har sett resten av filmen, men konseptet burde ha vært gjort på nytt, på samme måte som alle Star Wars-filmene fra 2001 til nå.

Du leste kanskje overskriften lenger oppe. Du trenger ikke lese den igjen, her skal du få en teskje med Tid. Overskriften var Tid. Stan, nei Santa, nei Satan! Uansett, han trenger ikke å tenke på tid. Han forstår uansett ikke konseptet, og eksisterer heller ikke, så vi trenger ikke å bruke verken tid (haha, gjesp), eller energi, på å forklare konseptet. Men for noen av oss andre, oss dødelige, så kan nok tid være et konsept som bør forklares ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men gjentatte, ganger. Jeg skal derfor, etter mye om og men, snakke om tid.

Tiden, den er begrenset, og før du vet ordet av det, borte. Du venter og venter og venter på at magikeren skal dra en kanin ut av hatten. Hånden er inni hatten, rett foran deg. Hva kommer nå? Sikkert en kanin, ja! Det må jo være en kanin, det er alltid en kanin. Du har sett det på Snurre Sprett og alle mulige tegnefilmer og tegneserier, og nå drar han hånden sakte opp. Og viser deg en finger. Langfingeren. Fuck you. Sånn kan tiden være for mange. Tenk litt på dette med tid, for det gjør jeg. Og nå fant jeg til og med et sitat som passer godt:

"Time is what we want most, but what we use worst."
- William Penn.

Bra navn, må jo være et oppdiktet pseudonym, at man heter William Penn og er skribent eller forfatter. Mitt forfatternavn kan være Audemagne Blyanthe eller Magneto Tastateur. Digresjoner, har jeg tid til dette? Rett på sak, nå. Jo eldre jeg blir, så merker jeg at dette konseptet jeg opplever som tid går fortere og fortere, raskere, hurtigere, forbi meg sammenlignet med da jeg var yngre. Da jeg var yngre hatet jeg søndager. Tiden gikk så sakte på søndagene. Det var bare drit på tv. Babylon 5, 7th Heaven, Party of Five, han der presten som gikk rundt og snakket med folk og skulle være så jordnær og uformell. Og man nesten, men ikke helt, gledet seg til uken skulle begynne igjen. I dag setter jeg pris på å kunne kjede meg. Å kjede seg er litt luksus, fordi vi gjør det ikke lenger. Vi har alltid en elektronisk dings i lomma eller i hånda til så å si enhver tid. Kjenner jeg en smule kjedsomhet, eller det som i dag er ubehag, fordi kjedsomhet ikke finnes lenger, så tar jeg bare fram smarttelefonen, og vipps, kjedsomhet borte!

Nå forsvinner du inn i ditt eget hode igjen, Audemagne. Hva var poenget? Vi er så lite bevisste og oppmerksomme på at disse sekundene du bruker på å lese dette... Takk, forresten, for at du leser dette. Jeg setter faktisk pris på det, skal du vite. Men sekundene du bruker på å lese dette er mikrobestanddeler av livet ditt. Du bruker livet ditt på å lese det jeg nå skriver. Det er en brøkdel av livet ditt, men likevel. Du bruker også brøkdeler av livet ditt på å jobbe, sove, spise, drite og pisse, sløve med en dårlig serie i bakgrunnen mens du spiller Candy Crush på mobilen, sitte på bussen og irritere deg over ungdommene som har beina på setet overfor der de sitter fordi de sitter på en plass der det er setter som er stilt mot hverandre, forsøke deg på gutten eller jenta som faktisk ikke er interessert i deg, men du klarer ikke å innse det og så videre, und zu weiter. Disse brøkdelene er tid og energi. Energien kan jo lades opp og sånt. Vi kan trekke opp enkelte klokker, men vi kan ikke trekke opp tiden vår. Den kommer ikke tilbake.

Svaret på gåten er ikke så viktig. Det er et deprimerende svar. Men det trenger ikke å være det. Det kan heller være at svaret kan hjelpe oss med en ting. Det kan være et oppmuntrende svar, alt ettersom hvordan vi velger å tolke det. Jeg kan velge å se på tiden som har gått som noe nostalgisk og vemodig. Eller jeg kan sette pris på det, og nå ser jeg den første Indiana Jones-filmen og merker at musikken er svært lik musikken fra Star Wars. Det måtte nevnes! Sjekk det ut! Jeg setter pris på tiden som har gått, og har blitt mye mer bevisst på hva jeg ønsker å bruke tiden min på fremover. Jeg vil bruke tiden min bedre, fordi jeg har blitt så altfor klar over hvor begrenset den er, og at den aldri kommer igjen. Jeg har allerede begynt å verdsette tiden min i mye større grad enn jeg har gjort tidligere. Og med det blir jeg også mye mer tilstede, her og nå, i øyeblikket. Jeg nyter de små tingene mer. Jeg lever ikke i fortiden, med alt som kunne ha vært. Det skjedde ikke, og det hjelper INGENTING å gruble over dette. Så jeg velger å fokusere på her og nå. Jeg tenker også mindre på framtiden, på en god måte. Jeg ser fram mot tiden som kommer, fordi jeg har drømmer og mål. Jeg bekymrer meg mindre om framtiden, fordi det har liten hensikt for meg. Jeg orker ikke å tenke så mye på at kunstig intelligens tar over, og x antall andre marerittscenarioer der sikkert flere blir sanne. Hva hjelper det meg her og nå? Om en Terminator skal komme og ta meg om et par år, vær så god. Det blir som med den katta til han Schrødinger. Enten kommer det en Terminator eller så kommer han ikke. Jeg vet ikke det før det har gått, som jeg sa, et par år. Det er ingen vits i å gå rundt og tenke på sånt, det blir bare slitsomt. Det er lettere sagt enn gjort, hører jeg noen si. Ja, jeg har aldri sagt at dette var enkelt. Men det er verdt å jobbe med. Å jobbe med å være her og nå, ikke før eller om lenge. Dette øyeblikket du har her og nå, det er borte. Nå er et nytt øyeblikk. Nå er det også borte. Jeg vil at du skal bli mer bevisst på dette, slik at du også kan jobbe med å sette større pris på tiden du har. Gjør det du liker å gjøre, vær mer takknemlig for det du har, vis det. Men ikke ta helt av. Ikke bruk opp alle pengene dine. Vær også grei mot ditt fremtidige selv, for det mennesket fortjener også gode øyeblikk. Helst uten dommedagsprofetier og marerittscenarier.

Svaret på gåten er Døden. Takk for meg. Mike drop, eller noe sånt. Sjølgode tulling, han der Magneto Tastateur.