Ting vi ikke bør glemme om ting vi ikke bør glemme om

"Will you recognize me?
Call my name or walk on by
Rain keeps falling, rain keeps falling
Down, down, down, down.

Hey, hey, hey, hey. Ooooooo ooooo oooooo ooooh."

- lite tilfeldig utplukk fra sangen Don't You (Forget About Me) av Simple Minds.

Her var det mange fine ting å hente, for å stappe oppi dette blogginnlegget. Hvor skal man da begynne? I dag var jeg klønete eller uheldig, hva det enn måtte være. Akkurat det er irrelevant. Jeg bet meg i leppa. Underleppa, på høyre side. Og greia er den, at når man har bitt seg i leppa en gang, så skjer det gjerne igjen senere, ikke lenge etterpå. Og igjen senere, ikke lenge etterpå. Det samme kan sies om å tråkke over. Jeg har et ubrukelig talent når det kommer til å bite meg i leppa, men ikke minst når det kommer til å tråkke over. Den ene foten min har et ben som stikker ut, jeg har tråkket over så mange ganger. Det tragikomiske er at jeg også har et talent når det kommer til metaforiske overtråkk.

Rain keeps falling. Det gjør det også utenfor, i kveld, i januar måned. Jeg så lynet i dag, etterfulgt av torden. Det må være første gangen jeg ser lyn og torden utenfor vinduet i januar måned. Hva skal dette bety? Mulig jeg har sett for mye Twin Peaks, der jeg skal tolke alle slags merkelige ting.

Jeg skal snakke om mål eller planer eller drømmer. Mer spesifikt, jeg skal snakke om hvorfor vi, du, jeg faktisk IKKE burde snakke om hvilke mål, planer eller drømmer vi, du, jeg har. Hvorfor det, spør du? Godt spørsmål! Et av svarene er at når jeg forteller om mine planer, drømmer, ideer, mål og slikt, så frigjør det en fornemmelse av belønning i meg. Forklart på en bedre måte, er det noen signaler i hjernen min som tolker det dithen at jeg allerede har gjort det jeg har sagt at jeg skal gjøre, bare ved at jeg har snakket med et annet menneske om hva jeg skal gjøre, men ennå ikke har gjort. Hjernen orker ikke å resonnere seg fram til hva som har blitt gjort og hva som skal gjøres, og er ikke mer komplisert enn at den like så gjerne behandler de som om det var en og samme ting. Det blir som å belønne seg før jobben er gjort, og så drite i å gjøre jobben fordi man allerede har belønnet seg for jobben. Schrødingers Catch 22.

Å fortelle om denne gyldne tingen kan ta knekken på all motivasjon og inspirasjon, og man (jeg) ender opp med å bruke mesteparten av tiden på prokrastinering og distraksjoner, eventuelt grave meg ned fordi jeg ikke får gjort en minstedel av det jeg gjerne skulle ønsket. For to uker siden. Nå ble jeg trøtt, jeg skal skrive mer på denne senere.