Trappa

"Failures are the stairs we climb to reach success." 

- Roy T. Bennett (Light in the Heart)

Nå kommer det. Motivasjonsskriveriet. Har faktisk fått skrevet litt på et manus, men det ble overraskende nok ikke det manuset jeg hadde tenkt å skrive på, men et annet. Snikskryt, han har liksom flere manus han holder på med. Wow. Slapp bare helt av, det er bare søppel, det jeg skriver på. Eller, tiden vil vise. Jeg tror ikke selv det jeg skriver er søppel. Jeg er kritisk til det, men synes samtidig at det også er noe i det, noe å bygge videre på. Uansett.

Tanken som fikk meg til å starte å skrive enda et nytt innlegg var et ordtak, eller et sitat, som jeg tenker på omtrent daglig, nesten. Det er ikke det jeg innledet med. Innledningen skulle bare passe pent og pyntelig med overskriften, enkelt og greit. 

"The master has failed more times than the beginner has even tried."

Mesteren har feilet flere ganger enn eleven engang har forsøkt. Jeg tenker på denne setningen ofte, som sagt. Det er et sitat av Stephen McCranie. Hva som er merkelig, som jeg ikke klarer å begripe, er at dette sitatet er fra omtrent 2018, da han kom ut med Space Boy volume 1. Men, det virker bare så tidløst. Kanskje det også viser at det aldri er for sent å komme ut med nye setninger, nye formuleringer, vise ting på nye måter, å formidle, skape, fortelle. Spesielt ikke nå for tiden, når det pøses ut så mye ræl, slik som She-Hulk. Jeg må bare få det ut, og jeg har ikke engang sett She-Hulk, jeg har bare sett nok anmeldelser til å begripe hva det går ut på og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å se det noensinne. Hvis noen foreslår at vi skal se det, derimot, da skal jeg vurdere det seriøst, for da leser du det jeg skriver og jeg har respekt for at du liker skikkelig god blogging og klasselitteratur. Man kan lære av det som er dårlig også. Jeg har lært masse av dårlige erfaringer.

Så kommer vi tilbake til meningen med dette innlegget. Dårlige erfaringer. Er dårlige erfaringer dårlige erfaringer? Eller kan noen såkalt dårlige erfaringer også være med på å danne grunnlaget for noe bra senere? Er det å feile så galt, når plassen man kommer til etter å ha feilet nok ganger kan være et fantastisk sted? Når man er på begynnernivå, klarer man ikke å se veien mesteren har gått. Man ser bare hvor han er her og nå. Og det kan bli svært vanskelig å se for seg reisen han har tatt. Eller hun. Såklart. Jeg tviler sterkt på at Dostojevski bare satte seg ned en dag og skrev Bednije ljudi før han hadde skrevet på noe tidligere. Det var kanskje den første boken hans som ble publisert, ja, men man må ha skrevet noe før man utgir noe. I lang tid. Dette var bare det første eksempelet jeg kom på her og nå. Men et lite tankeeksperiment. Tenk bare på hvor mange setninger Fjodor Dostojevski har skrevet, som ikke er publisert noe sted. Det er sider på sider som hver og en har blitt krøllet sammen til en liten ball, og så kastet i en liten søppeldunk ved siden av bordet. De fleste traff, noen gikk utenfor mål, og da kom Anna eller Maria og ryddet det opp etter middagen. Eller Fjodor selv, jeg vet ikke, jeg kjente han ikke personlig. Mulig han var ryddig av seg.

Det å tørre å feile er en egenskap jeg har stor respekt for. Jeg forventer ikke at noen bare skal sette i gang og være på toppnivå, ikke engang fra meg selv. Litt fra meg selv, okei da, fordi jeg er forbannet med perfeksjonisten på ryggen min. Han som sier at det er ikke godt nok, nei, ikke noen vits, drit. Jeg kjemper ofte en kamp med denne fienden min, men har i det siste funnet ut at det er bedre å overse han. Å kjempe er forgjeves, for i morgen er han der igjen. Jeg må bare sette ned volumet på det han sier, og heller høre på andre stemmer enn hans. Jeg jobber mer og mer med dette, isteden for å måtte sloss. Å fokusere på det som gir isteden for det som tar. Nok om meg. Dersom noen faktisk presterer på toppnivå, så er jo det imponerende, og det finnes jo slike mennesker, men de er det ikke mange av. Jeg blir minst like imponert over de som tør å feile igjen og igjen, og så kommer ut på den andre siden med noe å vise til. De ga ikke opp. De ble til slutt en mester. Det er forsåvidt greit å gi opp, snu, og velge noe annet. Men når man kjenner at det er dette man skal gjøre, samme hva andre måtte mene, så må man følge det. Mener jeg. Livet er kort, overraskende kort, og plutselig er man på et sted der man kommer på alt det man skulle gjøre, men aldri fikk gjort. Selv, jeg klarer ikke å slutte å skrive om meg selv, så angrer jeg mer på de tingene jeg ikke gjorde, fordi jeg var for feig eller jeg var redd for å feile og dumme meg ut. Eller da jeg sluttet på noe, fordi det ble for vanskelig, og jeg ikke forstod hvor nært jeg var å komme meg opp til et nytt nivå. Jeg tror og håper at jeg nå har lært. Valg, altså.

Det jeg ønsker, og her kommer forkynneren fram, er å plante et lite frø. Kanskje jeg egentlig skriver til meg selv, kanskje til deg. Dersom det ikke treffer, så trenger du heller ikke å føle deg truffet. Jeg vil plante et frø der du tenker over hva du faktisk vil gjøre. Om det er med livet, eller en hobby, eller noe annet. Tenk igjennom dette. Hva om du brukte litt mer tid på dette daglig, sånn på hobbybasis? Hva om du satte deg ned og begynte å skrive om dette, hva du kunne tenke deg å gjøre? Livsstilsendring? Lese mer? Spare? Uansett. Svart belte i stand-up`? Hoppe salto. Spille piano. Uansett. Og så forsøker du litt. Utfordre deg selv, det trenger ikke å være gigantisk og uoverkommelig, start i det små. Tenk på hvor du kanskje er om noen år dersom du gjør denne tingen, sammenlignet med hvor du vil være dersom du ikke gjør denne tingen. Filosofer litt. Jeg skal ikke forkynne mer. Dette er bare noe jeg har tenkt på, og sikkert kommer til å fortsette å tenke på til jeg er gammel og grå og vis. Og om du faller ned trappa, så er det bare å begynne å gå igjen. Vi har alle hver vår trapp som vi kan gå opp, eller la være.

"The potential of the average person is like a huge ocean unsailed, a new continent unexplored, a world of possibilities waiting to be released and channeled toward some great good."

- Brian Tracy