Tung snø

Når det regner på snøen, blir snøen våt. Og tung.

Jeg gikk ut for å måkke i dag, men måtte kjapt ta meg en pause. Eller flere. Små pustepauser. Helt til jeg kjente det i korsryggen. Den ulte, en sånn klagete uling om at jeg måtte ta en pause. Jeg hadde ikke noe valg, så måtte bare komme meg inn igjen. Sette meg ned. Får se om det blir en ny økt med våt og tung snø.

Noen ganger kan et prosjekt være rimelig uoverkommelig, når vi ser på det som en stor klump av et prosjekt. Det kan være så stort at vi blir lammet av å tenke på det eller se på det. Så vi finner heller noe annet å rette oppmerksomheten mot. Ja, jeg er glad i å snakke om oppmerksomhet. Og distraksjoner. Eller vi utsetter å jobbe på prosjektet. Men om vi bare endrer litt... Nei, om JEG endrer litt, i måten jeg tenker på, og deler det opp i flere overkommelige spiselige deler, så er det ikke så altfor umulig stort likevel.

Men så må jeg også innrømme at snøen var ekstra tung i dag. Hadde det vært lettsnø, hadde jeg vært ferdig på en omgang. Iblant er snøen tung, andre ganger er snøen lett. Akkurat som de prosjektene vi, øhm, jeg, lager oss, meg, ja. I dag var snøen så tung at jeg måtte snakke høyt til meg selv, i tillegg. Gå nå bare ut, nå, hvorfor utsetter du? Bare gjør det. På med skoene, jakka, hanskene. Du kommer til å takke deg selv når det er gjort, føle deg bedre.

Og jeg gjorde det. Og jeg følte meg bedre. Kanskje ikke i ryggen da, rett etterpå. Skal snart ut og ta neste etappe av måkkingen. Ingen vits i å utsette. Det eneste jeg kommer på som burde vært utsatt, er den siste Indiana Jones-filmen. Den burde ha vært utsatt helt til de glemte av prosjektet, og det aldri ble noen film ut av det.