Two Crappy Pages Per Day

Two crappy pages a day

Forfatteren Tim Ferriss sa at om man skriver "two crappy pages a day" så har man kommet langt den dagen. Jeg tenker at dette er barnemat, så jeg skal gjøre dette. Jeg klarer garantert ikke å gjøre det hver dag, fordi jeg klarer ikke å gjøre noe hver dag over lengre tid. Iallfall ikke når jeg sier at jeg skal gjøre det. Jeg tør ikke engang å si at jeg skal være snusfri eller frastå fra energidrikker hver dag fremover, og nei, dette var ikke å si det

Det spørs jo bare hva man skriver. Eller? Kan jeg skrive hva som helst? Det er vel jeg som bestemmer reglene for hva jeg vil skrive om. Jeg har allerede lagt en liten liste over ting jeg har forpliktet meg til å skrive om, sånn som personligheten min, filmåret 1999 og økonomisk voksenopplæring. Jeg har fått noen fine ord fra folk om at jeg skriver ok pluss, noe jeg setter pris på. Men likevel så har jeg en kritiker inni meg som sier HAHAHAH, LATTERLIG! Jeg tror at uansett hvor mange mennesker som hadde gitt meg ros, så hadde jeg fortsatt tenkt og følt det samme.

For ikke så lenge siden nevnte jeg at jeg tror (VET) at jeg har ADHD. Jeg har gått igjennom listen, og jeg krysser av på altfor mange ting til at dette er noen tilfeldighet. I natt våknet jeg altfor tidlig, klokken 3. Jeg fant en film på Amazon Prime med gode gamle Jack Nicholson. As Good As It Gets, eller Livets Lyse Side. Klassiker. Etter en stund begynte jeg å tenke litt på at jeg har noe som kalles Restless Legs Syndrome. Jeg trodde dette hadde roet seg etter at jeg sluttet med snus og energidrikker. Det gjorde det en stund. Men så ble jeg så urolig i kroppen, rastløs, og energisk. Musklene ba om motstand og utfordring. Det har de fått. Og når jeg trener styrke, så kommer det også kribling. Det er det jeg kaller det på norsk, kribling. Det er kribling i beina. Jævla forbannelse. Kriblingen kom også når jeg misbrukte en boks snus daglig og 1-2 bokser energidrikk. Denne kriblingen er den onde broren til kriblingen man har når man kjenner på den perfekte blanding mellom kåthet og forelskelse.

Jeg måtte google om kriblingen kunne ha noen sammenheng med ADHD. Svaret skuffet meg ikke. Confirmation bias. Deilig. Selvfølgelig var det en sammenheng. Når man søker svært spesifikt, så har nok sikkert noen andre søkt det samme, og så får jeg det svaret jeg vil ha. På den positive siden så har jeg tøyd og gjort pseudo yoga i nesten en time nå, midt på natten. Jeg skal prøve å være positiv, og erkjenne at det er ganske godt å være i gang med treningen igjen, å kjenne at kroppen responderer så godt på utfordring og at jeg i en alder av snart 40 faktisk kjenner meg mer som i underkant av 30. Jeg må bare få redusert mine såkalte love handles. Får se om det lar seg gjøre. Jeg tenker å gjøre det på enkleste og mest gjennomførbare måten, ved å gå masse og bli litt mer oppmerksom på hva jeg putter inn i munnen.

Der stoppet de to crappye sidene opp for meg. Kanskje fordi jeg ikke har tålmodighet til å vente en hel dag. Jeg må skrive to crappye sider på så kort tid som mulig, helst i går. Uansett tenkte jeg på det med restless legs, det med ADHD, personlighet, det med alt mulig rart. Og hvis man kaster alt dette opp i en blender, så må jeg bare spørre meg selv: Hva skal jeg gjøre med meg selv og livet mitt? Jeg tror jeg trenger veldig mye frihet, samtidig som jeg må stille visse krav til meg selv når det kommer til produktivitet. Jeg ser for meg en sultende kunstner som skraper sammen penger for å få endene til å møtes. Når man begynner å få en følelse av hva man skal gjøre med livet sitt, og at denne ikke faller inn under den typiske retningen vi mennesker går for, så finnes det liksom ikke noen sikkerhet eller trygghet eller hva man skal kalle det. Det er ganske høyrisiko. Det må vel kanskje også være slik. Eller, jeg aner ikke.

Jeg begynner også å tenke på at jo eldre jeg blir, jo færre mennesker tror jeg at jeg er kompatibel med. Sånn vennskapelig sett, eller kvinner, da, siden jeg er en sånn kjedelig heterofil mann. Så ikke bare vennskapelig, men det kan gjelde for vennskap også. Jeg tror ikke jeg er kompatibel med mange mennesker. Jeg tror jeg er en særing, selv om jeg er veldig fornøyd og glad i den jeg er, og ikke under noen omstendigheter skulle jeg ønske at jeg var noen andre enn meg selv. Og det bør ikke du heller. Det er litt interessant å høre om mennesker som vil ha noen som er så og så høy, tjener så og så mye, er sånn og sånn. Slike mennesker er jeg ikke kompatibel med, for å ta et eksempel. Men hvem er kompatibel for meg? Det må si ja, det er bare en følelse, og så må det helst ikke si så mye nei etter at det har sagt ja, og så må det si veldig mye ja hos de i forhold til meg. Se så enkel jeg er! Men poenget mitt er at når man innser at man ikke er kompatibel med så altfor mange andre mennesker, så bør man heller ikke ha så høye forventninger til at det skal skje så mye med noen andre. Der har jeg i løpet av den siste tiden blitt mye mer komfortabel med å trives i mitt eget selskap. Jeg kan godt være sosial i ny og ne, men etter å ha slitt med å være i mitt eget selskap lenge, har dette nå blitt nesten litt for godt. Jeg tror det har noe med balanse, energi, at man gir seg selv det man trenger, å gjøre.

Jævla two crappy pages. Når det gjelder å fortsette med denne kompatibiliteten. Jeg tror ikke man skal presse dette for mye, når det kommer til andre mennesker. Noe som kan passe i mange sammenhenger er sitatet om kjærlighet, og jeg kommer sikkert til å slakte det og jeg orker ikke å finne kilden eller det nøyaktige uttrykket, men det går noe a la dette:

"Kjærlighet er som en fjert - hvis du presser for mye, kommer det bare drit."

Jeg synes ikke man skal presse slike ting for mye. Man skal gjøre det man føler for, men også la andre få gjøre litt. Det er en fin balansegang mellom tålmodighet, avslappethet, den fine kriblingen (ikke med venner, da), gi rom, være raus, ta litt initiativ, kjenne etter hva magefølelsen sier, men ikke for mye, bruke hodet og være rasjonell, men ikke for mye. Ikke være redd for å dumme seg litt ut, ta litt sjanser, være litt direkte. Man angrer sjelden på det 10 år senere. Det aller aller viktigste er å ha det bra med seg selv. Uansett hva du gjør eller hvor du er, så er du der - med deg selv. Om du er singel eller i et forhold, så er du alltid der, med deg selv. Det er bedre å fokusere på deg selv enn å jakte det du mangler i noen andre.

Belærende igjen. Tror jeg bare deler dette før jeg angrer og sletter alt. Det er litt godt å bare skrive for å skrive.