Smerte og ubehag

Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om smerte og ubehag i dag. Men fortvil ikke, kjære leser, for jeg skal ikke ta det så typisk negative perspektivet i dette innlegget. Det er nok klaging og bæsing ellers der ute, i den store verden, både berettiget og uberettiget. Jeg skal forsøke, på magisk vis, å gjøre noe som kan sees på som noe negativt, om til noe positivt, ved å trikse og mikse litt. Følg gjerne med, om du vil. Jeg er en ganske søppel tryllekunstner og illusjonist, det skal sies, men kanskje har jeg evnen til å sette litt ting i et eller annet perspektiv, som kan ha en nytteverdi?

Det dukket ikke noen sangtekster som passet til innlegget, og jeg orket ikke å ta Johnny Cash med Hurt, for, den passet heller ikke, og jeg føler at enkelte sangtekster kanskje er litt oppbrukte. Eller er jeg bare lat, som ikke orker å lete? Neida, jeg er ikke lat, må du vite! Finnes det ikke en sangtekst, så finnes det andre tekster. Jeg fant nemlig en, fra en av mine favorittfilmer, Fight Club. Det er den erketypiske mannefilmen fra 1999, selveste filmåret i min bok. Jeg har hørt, dessverre, men såklart, gjennom sosiale medier, om noen som snakket om at det var en såkalt "ick" dersom han likte Fight Club. Det er greit for meg. Og det er nok mange flere "icks" hos meg enn bare Fight Club. Og for de av dere, meg inkludert til en viss grad, så brukes ordet eller uttrykket "ick" som en betegnelse innenfor dating som en plutselig følelse av avsky eller frastøtelse mot (eller fra?) en man dater, som man tidligere kanskje var tiltrukket av. Morsomt. Her er sitatet:

"Without pain, without sacrifice, we would have nothing. Like the first monkey shot into space."
- Chuck Palahniuk, Fight Club

Ja, tenk at det ble skrevet bok av den filmen. Eller motsatt. Jeg likte filmen så godt at jeg leste boken. Jeg liker fortsatt filmen. Jeg tror forfatteren ble imponert over filmen. Genial regissør, David Fincher. Og en genial film, spør du meg. Kanskje jeg skriver om den en vakker dag. Og jeg kan si meg enig med sitatet, på mange måter. Det er karakteren Tyler Durden som sier ordene, i filmen. Kanskje har jeg min egen Tyler Durden, jeg og. Neida, skal ikke spøke om å være grensepsykotisk, så begynner folk å tro at jeg er det. Jeg er ikke det, tror vi.

Vi har aldri før hatt det så bra som vi har det i dagens samfunn. Paradoksalt nok har vi aldri hatt det så dårlig, heller. Say what, now? Mange ting er på stell, vi er ganske så trygge. Det skjer mindre stygge ting enn det gjorde før i tiden. Vi har setebelter i bilene. Vi får vaksiner. Vi har mat i butikkene (jeg skal ikke klage over prisene, ikke her og ikke nå). Vi får gå gratis på skole og universitet (semesteravgiften tar jeg ikke med i mitt mattestykke). Vi skal ikke lide for meget, iallfall ikke her til lands. Men hvor bra har vi det nå, sånn egentlig? Har vi det for godt? Jeg skal ikke gå inn på om vi har det for godt her. Det får bli til en annen gang. Dumt spørsmål å stille, jeg vet. Jeg orker ikke å gå tilbake for å rette på det. Jeg vil heller fokusere på det viktige.

Smerte er bra. Ubehag er bra. Det er helt fantastisk. Det er noe av det beste som finnes. Og noe av det verste som finnes. Alt etter kontekst, selvfølgelig. Fordi smerte og ubehag har et så enormt stort spekter. All smerte er ikke dårlig, nødvendigvis, og all smerte er heller ikke bra, nødvendigvis. Da har vi fått avgrenset det, flott. Jeg vil snakke om den gode smerten, den nyttige smerten. Kjærlighetssorg kan være en slik smerte. Fattigdom kan være en slik smerte. Å tape kan være smertefullt. Å bli avvist, å dumme seg ut, å feile. Det jeg vil fram til er at dette er smerte som kan brukes på en god måte. Er det nå folk slutter å lese fordi de tenker at dette er det dummeste de noensinne har hørt? Det får bare være.

Jeg vet at det kanskje ikke er så lett å se poenget mitt, så du får bare lese videre. Hvorfor kan dette være nyttig? Fordi smerten kan fortelle oss noe, dersom vi velger å kjenne på den, dersom vi velger å lytte til den. Og dette gjelder ikke for alle og enhver i hvilken som helst sammenheng. Det som gjelder for meg kan være ulikt for deg. Dette er bare mitt syn på ting. For eksempel kan smerte, eller ubehag, gi oss lærdom og visdom, som vi tar med oss videre i livet, slik at vi tar bedre vurderinger og avgjørelser i fremtiden. Eller det kan gi oss en pekepinn på at slik, sånn som dette, vil vi ikke ha det. Det kan gi oss signaler og beskjeder gjennom de følelsene vi har, om at status presens (altså nåværende tilstand) ikke er et godt sted å være. Forklart på en annen måte: La oss si at du har hånden din på en glødende kokeplate. Dette er med stor sannsynlighet smertefullt, det kan vi forestille oss. Smerten gir da, i svært høy hastighet, signaler til hjernen om at noe må gjøres for at smerten skal gå bort. Du tar da umiddelbart bort hånden fra kokeplaten. Hmm, det lukter stekt kyllingfilet. Jeg gjorde dette en gang, for mange år siden, uheldigvis. Det luktet stekt kyllingfilet. Smerte er da en pådriver for handling. Dette var poenget mitt. Innlegg over.

Det var i bunn og grunn dette jeg ville fram til, det var dette som var poenget mitt. Og nå begynner selve innlegget. Neida, jeg skal ikke skrive i flere timer. Jeg vil bare få fram perspektivet mitt når det kommer til smerte og ubehag, at det finnes en nyttig form for smerte og ubehag, som kan være så nyttig at den er en pådriver for atferdsendring, for eksempel. Når det vi føler blir såpass stort, eller vi føler det såpass sterkt, så kan vi, dersom vi er i stand til det, bruke de følelsene som drivstoff for å få det bedre, på samme måte som når vi tar hånden vekk fra kokeplaten. Aldri mer skal jeg ha det slik, sier den brasilianske gutten i favelaen i Brasil, og så mobiliserer han krefter på å komme seg ut av fattigdommen gjennom idrett. Som et supergrunnleggende eksempel. Eller de som har møtt på feil mennesker igjen og igjen, som til slutt begynner å se et smertefullt mønster. Kanskje de begynner å sette seg inn i ting som har med relasjoner å gjøre, for å lære så mye som mulig om dette, slik at det forhåpentligvis ikke skjer igjen. Eller studenten som sliter med studiene, som ikke får det til. Smerten kan gjøre at bedre studieteknikker, vaner og rutiner hjelper. Eller for min del, så hjalp det ikke, og flere år senere viste det seg - jeg hadde visst ADHD. Heldigvis har jeg et slags selektivt fokus, på de tingene som interesserer meg. I mitt eget tilfelle bruker jeg smerte og ubehag på den måten at slik som dette vil jeg ikke ha det. Og så gjør jeg det jeg klarer for å komme meg i en bedre posisjon eller tilstand.

Men det er ikke alltid like lett, og det vil jeg også snakke om. Nå ble jeg sulten, så jeg skal snakke, eller skrive, om det senere. Noen ganger må vi tastaturtrykkere ha næring. Snakkes. (Dette minner meg om en Dream Theater-sang, som bare slutter helt. Plutselig.)