Ute i naturen

En kråke fløy fra tre til tre på morgenkvisten. Sola hadde nettopp ankommet sin arbeidsplass, og var godt i gang med å få sendt ut sine beskjeder om at det er på tide å stå opp fra nattens dype søvn. Kråka tenkte ikke så mye på sola, om den nå tenkte så mye i det hele og store. Ting var bare som de var, det var kanskje utgangspunktet til kråka. Om den nå skulle ha tenkt slik vi så for oss, så hadde den nok tenkt en del på mat. Det hadde nok de fleste dyrene ute i naturen gjort, for å gå, eller fly, sulten, er noe de fleste har gjort, men helst vil unngå. Kråka fant ikke noe mat når den skuet ned mot bakken fra de ulike grenene den fløy til, helt til den kom til en bro. På kanten av broen, som rant over en elv som minnet mer om en bekk, fordi den var såpass smal her broen var bygd, så kråka noen bevegelser ved elvemunningen. Det var vanskelig å høre bevegelsene, da elven bruste og skvulpet godt under broen, men, tenkte kanskje kråka forhåpningsfullt, dette kan være dagens måltid. Hva visste vi hva kråka tenkte?

Under broen hadde mamma og pappa mus begynt dagen sin. Sola var oppe, barna hadde vært våkne i noen timer allerede. De hadde vært tydelige på at de ble mer og mer sultne, som små barn ofte gjør. Skrikingen og maset etter mat hadde blitt verre, og det hjalp lite at mamma og pappa prøvde å forklare om alle farene som fantes der ute, og at de måtte vente til det ble lyst. De fire barna forstod ikke slikt ennå, til det var de for små, og for sultne. Pappa trygget mamma og de fire barna om at nå er solen oppe, nå skal han ut og finne mat til alle. Mamma ble igjen og passet på at barna ikke gikk ut. Det var de også for små til, og måtte holde seg inne i den lille hula de hadde funnet og gjort til sitt hjem enda noen uker. Pappa var godt i gang ute, og i dag var en spesielt god dag. Han fant frø, men det gjorde han hver dag. I dag var det også kommet store blå bær fra noen busker ikke langt unna hulen. Bærene tok han biter av og samlet opp, til han ikke fikk med seg flere, før han vendte snuten hjemover, slik at han kunne dele hamstringen med familien. Dette gjorde han et par ganger, gikk fram og tilbake, og ante ikke at en kråke hadde fått øye på ham oppe fra broen han og familien bodde under. Han hadde lært seg at det beste hadde vært å dra ut om natten, og helst ikke lage noen lyder eller bevegelser som kunne trekke til seg større dyr. Spesielt ikke slike dyr som ønsket å spise små mus. Denne natten var annerledes, fordi de små hadde vært så urolige. De hadde ikke fått sove like mye som de pleide, og var ekstra nysgjerrige på hva som befant seg utenfor hulen.

Kråka hadde ikke begrep om tid, slik vi mennesker tror vi har. Den visste ikke hva tålmodighet var, og om den gjorde det, så hadde den nok hatt sine utfordringer med å forklare det. For kråka var det bare her og nå som eksisterte. Det som hadde vært, og det som skulle komme, var ubetydelig. Nå hadde kråka oppdaget noen bevegelser under broen, noe som kunne være mat. Og mat var det viktigste i denne kråkas liv, som det er for de fleste dyr. Kråka fløy ned mot bevegelsene, der hun så at en mus var opptatt med et eller annet. Mus var god kråkemat, og kråka hoppet rolig mot det lille byttet, for å hakke til seg musa. Musepappa oppdaget kråka i det heldigste øyeblikket, og uten å rekke å tenke på hva han skulle gjøre, satte han instinktivt på sprang fra den enorme kråka! Kråka bommet altså med nebbet på første forsøk, men en kråke gir ikke opp. Dette var nok ikke første gang den hadde bommet, men til slutt hadde den alltid fått det som den ville, ellers hadde ikke kråka levd så lenge som til i dag. Dyr i villmarken måtte ha en slik innstilling for å kunne overleve. Gir man opp er man fortapt. Musepappa var på vei til det tryggeste stedet han kjente til - hula der hvor han og musemamma hadde laget et hjem for hverandre og sine barn, med inntørkede blader, ganger, varme og trygghet. Mens kråka hoppet rolig etter, og hakket etter musepappa med sitt nebb, og musepappa løp i sikk sakk i varierende hastighet, begynte kråka å bli utålmodig, selv om den, som med tid, trolig ikke hadde begrep om hva utålmodig engang var. Dette var et usedvanlig oppegående eksemplar av en mus, som var uvanlig vanskelig å få klørne eller nebbet i! Innsatsen gikk dermed opp noen hakk. Musepappa nærmet seg inngangen til hulen, og var snart framme, helt til han kjente noe som fikk tak i halen hans. Musemamma og barna hørte lyder om at pappa var på vei, og kom til yttergangen for å ta han imot. De var nysgjerrige på hva pappa hadde med seg denne gangen, eller bare fortsatt veldig sultne. Men denne gangen var det bare et stort mørke ved åpningen av hulen, som om det plutselig var natt igjen.

Kråka hadde fått kloa i enden av halen til musepappa. Nå gjenstod det bare å få nebbet i seg musa. Men musa var bestemt, koste hva det koste ville, på å overleve. Den slet og dro, gjorde det den kunne for å komme seg videre, dit den hadde tenkt seg, vekk fra kråka. Idet kråka skulle fange musa, kom en ny mus fram. Denne sprang rundt kråka, rett på kloa som stod på halen til musepappa, og forsøkte å bite i den harde kloa. Kråka merket lite til dette, det var et ubehag på høyde med en lett kløe. Dette var en fin dag, kunne kråka ha tenkt. To mus isteden for bare en! Kråka flyttet på den andre kloa, og nå hadde den to mus i klørne sine - musemamma og musepappa. Kråka verken visste, eller brydde seg om, at disse musene var foreldre til fire barn. Omsorg for andre dyr skulle ikke gå på bekostning av egen overlevelse. Musemamma og musepappa hadde ikke forberedt seg på dette i dag, selv om de var så altfor klare for at livet ute i naturen kunne være nådeløst og brutalt. De hadde selv mistet brødre og søstre, ikke minst foreldre, på samme måte. Hva tenker nå slike små mus i øyeblikkene før de blir spist? Kråka så, med sine svarte øyne, ned på sine kommende ofre. Øynene fortalte lite, ingen visste hva kråka tenkte, men alle kunne tenke seg til hva som kom til å skje. Men, det som kom til å skje, skjedde ikke denne gangen. Kråka, som nettopp hadde stått oppå begge musene, med en tyngde og kraft som fullstendig hindret mamma og pappa til å kunne bevege seg, var ikke der lenger. Den lå nå på siden, litt bortenfor, med en stiv, smal pinne stikkende ut av seg, helt ubevegelig, slik musene hadde vært. I full hast sprinter musemamma og musepappa inn i hulen. Så nært døden hadde de aldri vært tidligere. Det samme gjaldt for kråka, men med et annet utfall.

"Skal du drepe alle kråker og fugler du ser, har du snart ikke flere piler igjen."

"Det er god buetrening å skyte fugler fra hesteryggen. Og kråker finnes det nok av, uansett hvor mange piler man har!"