Visualisering

Se bort fra overskriften. Det var bare noe jeg kom på i farta, bare for å ha en overskrift. Igjen, som dagen før, et påskudd for å skrive... noe. Men du kan ikke bare se bort fra overskriften, for den står jo der, du har jo allerede lest den. Du kan ikke glemme den umiddelbart. Jeg har skrevet visualisering, det står jo der, med store bokstaver. Større enn de du leser her.

Javel da. Jeg har vel også påvirket meg selv her, da jeg valgte den overskriften, uansett hvor ubevisst (eller underbevisst) det måtte være. Jeg kommer ikke til å endre på den nå, det blir feil. Før jeg satte meg ned for å skrive tenkte jeg noen tanker. De handlet nok, om jeg velger å tolke i den retning, om dette med visualisering, begge to. Kan jo like så godt kjøre på og dele de med den som måtte lese.

Den første tanken, eller visualiseringen, om du vil, for dette er jo faktisk en visualisering. Se for deg i fantasien din at du ser deg selv. For eksempel i speilet. Du ser deg selv i speilet. Det kan være i et lite speil eller i et stort speil. Det kan være i et speil du pleier å se på deg selv. Speilet på badet eller i gangen pleier jo å være en klassiker, men du vet hva som funker for deg. Jeg har ikke peiling. Kanskje du bruker selfiekameraet på mobilen for alt jeg vet. Du ser deg selv i speilet, men den du ser i speilet er ikke helt den du pleier å se til vanlig. Det er noe med det mennesket i speilet som virker... litt fremmed, litt ukjent. Du blir ikke skremt, dette er ikke noe som helst skummelt eller creepy med speilbildet ditt. Det er drømmespeilbildet ditt. Det er slik du har drømt og ønsket at du så når du så deg selv i speilet. Og jeg snakker ikke om at nesa di var sånn og sånn, eller at det var en eller annen annen du så i speilet. Nei, det er mer livsgnisten i øynene, optimismen, smilet som lurer, en glød av et eller annet. Det er fortsatt deg, men du virker mer fornøyd, gladere, mer avslappet, i balanse. Du ser ikke stresset ut. Du er helt tilstede med deg selv, mer tilstede med dine nærmeste, bevisst på det som skjer rundt deg. Du liker deg selv skikkelig godt i dette speilbildet. Forhåpentligvis liker du deg selv uansett, såklart, og i dette speilbildet liker du også den du er. Det ser ut som at du liker å våkne på morgenen, eller senere ut på dagen, at du har ting du liker å gjøre, at du har utfordringer og mål du jobber både med og mot. Det ser ut som at du tar godt vare på deg selv, og gjør ting som din fremtidige versjon av deg selv setter pris på.

Det er nå jeg kjenner at jeg må være litt forsiktig her. Fordi det er ikke alle som setter pris på å gjøre slike mentale øvelser. Det er så lett at det blir feil rimelig kjapt. At det kommer tanker man ikke ønsker å ha, som en dårlig vane. Det betyr ikke nødvendigvis at det er en dårlig øvelse, men det er ikke alltid at det er rett tid og sted. Jeg pleier å meditere, og har etter mange år blitt ganske god på det, om jeg kan si det selv. Jeg kan åpenbart si det selv, i og med at jeg gjør det. Det som er med meditasjon, er at de fleste faktisk aldri engang har forsøkt å meditere. Eller kanskje det har forsøkt det, en gang. Men aldri igjen. Fordi det var ubehagelig. Og det kan være ubehagelig. Fordi vi har hatt tanker og følelser vi ikke har hatt lyst til å forholde oss til. Så vi har flyktet fra de gjennom å gjøre alt vi kunne for å distrahere oss fra disse tankene og følelsene. Ved å meditere gjør vi ofte det motsatte. Vi lar alle tanker og følelser komme, uten at vi nødvendigvis tar godt tak i de og holder de fast. Vi lar de komme og gå, uten at vi holder ved de. Vi fokuserer i stedet på pusten, for eksempel. 

Men la meg komme tilbake til dette med visualisering. Og forklare hvordan dette kan gjøres på beste måte. Se for deg hvordan du ønsker at livet ditt skal være, som en dagdrøm. Hva gjør du? Hvordan føler du deg? Er du sammen med noen? Hvor er du? Hvordan vil du ha det? Se for deg at du har det slik? Jeg kan ta et standard eksempel, uten at det nødvendigvis blir for detaljert, men bare for å gi en slags pekepinn, eller veiviser. Jeg gjør ingenting, nødvendigvis, eller jeg er engasjert i et prosjekt. Jeg jobber med dette, og kjenner at jeg er i flytsonen, der tiden går, men jeg er utenfor tiden, jeg er ikke bevisst på tiden, jeg er bare her og nå. Jeg jobber med noe som gir meg mening, noe som jeg føler er mitt kall, det som det er meningen at jeg skal gjøre. Kanskje dette med å skrive, her og nå, er noe slikt, for jeg tenker ikke over tiden som går. Jeg bare er, og fingrene taster ned ord på skjermen. Jeg føler at jeg har alt jeg trenger, og at mange av ønskene mine allerede er oppfylt. Jeg føler at jeg realiserer meg selv ved å gjøre det som jeg gjør, og at jeg er på rett vei i livet. Jeg føler meg bra, fullstendig. Jeg kjenner at jeg har jobbet meg igjennom alle ubehagelige tankesett og mentale utfordringer. Jeg kjenner meg selvsikker og trygg. Jeg kjenner at jeg er tilstede, fullstendig, med meg selv. Jeg kjenner at jeg ikke tenker så mye på hva andre mennesker måtte mene og tenke og synes om meg. Det som er viktigst er hva jeg selv tenker og synes og mener. Jeg føler at jeg har mye å bidra med. Jeg føler meg skikkelig sunn og frisk og sterk, kreativ og full av god energi, utholden og smidig.

Jeg tenker ofte på det. Hvis jeg ikke er helt fornøyd med hvordan ting er. Hvordan vil jeg at det skal være? Og hva kan jeg gjøre? Hvem kan jeg være for å få det slik som jeg vil ha det? Jeg vil jo fortsatt være meg selv, det er ikke det. Men kanskje det er noen ting jeg kan endre på, noen små justeringer, eller noen større. Vi må jo alle begynne et sted. Hvis den jeg ser i speilet når jeg visualiserer har det noe annerledes enn den jeg er her og nå inni meg, hva er det den i speilet gjør som jeg ikke gjør her og nå? Tenker den i speilet annerledes om seg selv? Kjenner den i speilet på andre følelser? Har den i speilet noen andre vaner enn de jeg har? Har den i speilet tatt noen andre valg og gjort noen andre prioriteringer enn det jeg har, og gjør? Og, hvis jeg vil være den som jeg ser i speilet, som har det bedre enn det jeg har, her og nå, hva er det jeg kanskje burde gjøre annerledes enn det jeg allerede gjør? Og igjen, hvisketiske i øret, så handler det ikke om å sette mer press på seg selv. Det handler kanskje heller om å praktisere mer takknemlighet, sette fra seg mobilen og plukke opp en bok, eller gå seg en tur, eller høre på musikk som gjør deg i bedre humør. Det kan forsåvidt være å sette mer press på seg selv, iallfall i mitt tilfelle, når det gjelder å gjøre de tingene jeg vet at jeg kommer til å sette pris på når de er gjort. Slik som å skrive her. Det er altfor lett for meg å ikke sette meg ned for å skrive enn å faktisk bare gjøre det. Men når jeg så har gjort det, skrevet alle disse ordene, der jeg glemte av tiden som gikk, så kjenner jeg at jeg setter pris på å ha gjort det. Men grunnen til at jeg tar opp alt dette, er fordi jeg vil at du, og forøvrig meg selv også, skal ha et positivt fokus. Vi skal visualisere noe godt, noe lykkelig, eller så lykkelig som det kan være. Og vi skal se dette for oss, så levende og nært som vi klarer. Og vi skal unngå å la dette få oss i dårligere humør, bare fordi virkeligheten ikke er slik akkurat nå. Betyr det at ting aldri kan bli bedre? Nei.

Visualisering blir ofte brukt i toppidrett. Iallfall har jeg lest det. Men det kan også brukes ellers i livet. En toppidrettsutøver ser for seg hvordan de skal gjøre det de gjør på det nivået de er på. Hvordan skal de vinne kampen? Hvordan skal de løpe eller hoppe eller sparke eller hva det nå er dette mennesket gjør? De ser for seg bevegelsene sine. De ser for seg hvordan de føler seg i kroppen. De stiller seg inn mentalt. De fokuserer. De har trent seg opp til å være bestemt på at dette skal de klare, med tennene sammenbitt mentalt. De er forberedt på at det blir ubehagelig, kanskje til og med smertefullt, men de bestemmer seg for at uansett hva som skjer, så skal de kjempe for dette. Vi kan se for oss dette ellers også, enten det er drømmelivet eller bare noen steg i riktig retning. Vi kan skifte perspektiv på ting, der noe har vært ubehagelig, så endrer vi det til at selv om det er ubehagelig, så er det nødvendigvis ikke farlig, og det vil gi oss så mye nyttig etter at vi har gjort det. Vi setter pris på det når det er gjort. Er jeg for vag, eller klarer du å se for deg noe som passer for deg?

I og med at jeg skriver dette direkte her og nå, så får jeg ikke med alt. Jeg kommer på ting etter hvert, som jeg tenker at jeg burde ha tatt med her. Sånn er livet. Kanskje jeg får det med senere en gang. Det kan ikke alltid være perfekt, men det er godt nok at jeg skriver her og nå. Vi kan sammenligne det med at alt er bedre enn ingenting, i et slikt tilfelle, fremfor å være misfornøyd med at det ikke ble perfekt. Det ble så perfekt som det skulle bli, og det var en uendelig mange ganger bedre enn ingenting. Sånn er også livet. Vi kan se for oss det perfekte når vi visualiserer, og det blir ikke alltid så perfekt som vi skulle ønske. Men det kan bli bedre. Og ikke bedre på den måten at vi sammenligner oss med sosiale medier og det perfekte, polerte og filtrerte og falske, men bedre for vår egen del, i vår egen skala og ramme, inni oss.

Jeg begynte å tenke, og ja, dette er en digresjon: Det er visning av en film i en kinosal. Regissøren skal i forkant av filmen presentere den og han står vendt mot publikum i salen, med lerretet bak seg, alene. Alles øyne er rettet mot ham. Og øre. Han forteller hvor lang tid han brukte på manus, som han tydeligvis også skrev (i fantasien min), hvor de var og spilte den inn, hvem de brukte som skuespillere, ja, alt mulig rart om filmen, interessante som uinteressante opplysninger og anekdoter. Helt til slutt forteller denne påtenkte regissøren at han ikke er så veldig fornøyd med en scene, etter at hovedpersonen har kommet seg ut av den vrakede bilen. Han så dette i ettertid, og kjente at den scenen ble bare helt feil. Den stemte ikke med resten av filmen. Hva tror du publikum husker best etter filmen?

Det andre tanken jeg tenkte... Du trodde kanskje jeg hadde glemt det, tidligere, at det var to tanker jeg tenkte. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om visualisering ved en senere anledning, men jeg ville ta med den andre tanken før jeg glemte den, mens den fortsatt var her hos meg. Det er det at veldig mange mennesker, og ja, jeg generaliserer. La oss si noen mennesker, da, tenker veldig mye i negativ retning fremfor i positiv retning. Jeg kan ha en tendens til dette, jeg har iallfall hatt det. Mindre akkurat nå, fordi jeg har trent meg i motsatt retning, altså jeg har øvd på å tenke bedre tanker. Livene våre er begrenset i tid. Vi blir født og vi dør. Dette er nå jeg helt overbevist om. Jeg tror ikke på noen himmel, men jeg tror at vi er ganske så guddommelige vesener. Jeg er heller ikke kristen, eller religiøs, men jeg er sikkert åndelig, på min egen måte. Det er iallfall en begynnelse og slutt på hvor lenge kroppene våre varer, det kan vi si, og være enige i. Mange av oss bruker svært mye tid på å leve med unødvendige tanker og følelser. Tanker og følelser vi ikke hadde trengt. Tanker og følelser som ikke gir oss så mye godt. Vi bruker så mye oppmerksomhet, energi og tid på disse tankene, såpass mye at vi glemmer at vi bare har dette ene livet. I stedet for å jobbe med å tenke bedre tanker, føle bedre følelser, gjøre det vi har godt av å gjøre, så trener vi oss ubevisst opp til å gå denne løypa rundt og rundt, der vi blir skikkelig gode på å tenke negativt. Er ikke det en film? Kunsten å tenke negativt? Nå setter jeg for min del veldig stor pris på dette livet mitt. Til og med vanskelige opplevelser. Egentlig alt som har skjedd, fordi det også finnes noe godt å hente fra dårlige opplevelser. Og her snakker jeg for min egen del, jeg kan ikke uttale meg om andres opplevelser. Men jeg mener at livet i stor grad kan være, for ganske mange av oss, det vi gjør det til. Vi kan se for oss hvordan livet er på slutten, når vi ser tilbake på det. Hvordan levde vi? Brukte vi den tiden vi hadde på en god måte, eller brukte vi den på å ha det dårlig? Dette er bare en bevisstgjøring på at vi i stor grad har muligheten til å velge hvordan vi vil leve, hvordan vi vil ha det, hvordan vi vil forholde oss til ting, hvordan vi vil sette ting i perspektiv, valgene vi kan og kunne ta, valgene vi tok, om vi fokuserte på det som gjorde oss glade og ga oss mening, eller om vi fokuserte på det vi kunne klage over og kritisere. Og det samme bildet, bare fra et annet perspektiv. Om jeg ser framover, fra her og nå, til den dagen kroppen min sier takk for seg: Hvordan vil jeg leve livet mitt? Dette er noe jeg med jevne mellomrom tenker over, uten at det trenger å være en dårlig ting. Og hvis det skulle være en dårlig ting, hva kan vi gjøre for å snu det? Still spørsmålet og se om det dukker opp noen svar, enten direkte, eller fra underbevisstheten din. Kanskje svarene ikke kommer umiddelbart. Kanskje det må plante litt frø et eller annet sted, det spørsmålet.

Jeg håper du har det godt, der du er. Det som jeg har skrevet nå, er i beste hensikt, med masse god energi og kjærlighet og medmenneskelighet og alt slikt. Jeg har sittet her i en time og skrevet. Jeg har ikke lest igjennom det jeg har skrevet. Det blir på samme måte som når jeg skriver for meg selv, bare at jeg her skriver for et mulig publikum av jeg vet ikke hvem, jeg aner ikke hvem. Derfor passer jeg litt på, også. Hadde du visst alt som foregikk oppi toppen på meg, så kan det hende du hadde blitt skremt. Eller ikke. Kanskje jeg hadde blitt skremt av det som foregikk oppi toppen på deg? Jeg skrev i forrige innlegg at jeg tilbyr ditt og datt av, æsj, det ordet, sånn coaching. Jeg tenker å kanskje skrive mer om også dette ved en senere anledning. Om du er nysgjerrig, så er det bare å ta kontakt her. Nå tror jeg den gode energien skal være kommet fram. Den er heller ikke avgrenset i tid, selv om du leser dette på et senere tidspunkt enn jeg skriver det. Magien, og energien, finnes i teksten, i ordene jeg har skrevet. Det ble litt vel åndelig, så jeg tror jeg sier takk for meg. Lykke til.